Tuba Records (2005)
Dyster hardrock
49:43

Tracklist:
1. Dead
2. Listening
3. Get a rope
4. Deathhorse
5. Confessions and alcohol
6. Candystore
7. Blackhearted Visions
8. Bleed
9. Crust
10. Weightless
11. The Sweet taste of revenge


Audrey Horne


Liknende band

 

Audrey Horne "No Hay Banda"

Omtale - 19.04.2005 - Skrevet av: Eirik Nesten uten forvarsel kommer Audrey Horne frem til metallscenen og beviser at det norske hardrockespekteret er ganske mye bredere enn det kan virke som i utgangspunktet. Litt forvarsel har vi vel egentlig hatt, bandet har allerede gitt oss singelen Confessions and Alcohol som faktisk gikk rett inn på VG-lista. Temmelig uvanlig for et band i det hardere spekteret av musikk og garantert en overraskelse for bandet selv. Men vi bør ikke undervurdere det norske publikumet når det gjelder å faktisk sette pris på god ny musikk, Tuba fortjener også klapp på skuldra for god positiv markedsføring av bandet.

Det store spørsmålet for meg var så klart om bandet klarer å følge opp den standarden de har satt for seg selv med singelen av tidligere nevnte låt. Alle har nok opplevd å høre singellåten fra et album og så deretter bli svært overasket når de merker at det fulle albumet kjører en totalt annen stil. Mange (som for eks tidligere anmeldte Extol) velger seg en temmelig glatt og poppete låt som singel for å bli spilt mye på radio og komme på Svisj. Nå kan jeg raskt avfeie denne tvilen med Audrey Horne, for Confessions and Alcohol er meget godt representativ for resten av plata. No Hay Banda er en fin liten David Lynch referanse til den meget alternative kultfilmen Mulholland Drive og dette er for meg en god intelligent start på mitt forhold til plata. De er ikke de første som liker Lynch (hør for eksempel på italienske Raein eller amerikanske Horse the Band), men jeg tror deres valg i tittel har mye å si med hvordan stemningen blir.

Det langstrakte drivet som kjennetegner bandet får vi introdusert allerede i første låt som heter Dead, en litt gjennomsnittlig versstruktur reddes av knall refreng som får alle lyst til å bli vokalist eller mektig gitarist som drar lange, heftige akkorder. Vokalmessig merker du raskt at det ligger noe amerikansk over vokalist Toschie, men heldigvis kjemisk fritt for ”ehehehyey” endinger som en million Metallica-kloner har voldtatt allerede. Jeg er glad i vokalen til Audrey Horne, den er ikke for dominerende samtidig som den har særpreg nok til at du legger godt merke til den. Neste låt heter Listening og bandet gjør noe veldig smart i å gå litt ned i lydbilde ute i sangen og roer seg ned litt før de kjører på igjen, nok en gang med et refreng som virkelig stikker deg rett i musikkrøttene og blir deg. Det er ikke lett å lage hardrock som alle kan høre på uten at det blir harry, brautende eller bare flaut, men Audrey Horne nærmer seg virkelig denne spesielle stillingen. Jeg tror litt dyster rock er akkurat det publikum vil ha akkurat nå.

Videre på albumet får vi et lite problem med resirkulering av riff, det merkes egentlig ganske godt siden faktisk 3-4 av låtene starter med riff som er så like at jeg begynner å undre litt. Dette er heldigvis bare i starten av låtene og overbeviser meg at det kanskje er brukt som et virkemiddel for å få helhet i albumet. Hvis det er det så er det ikke sikkert at alle tar det. Neste låt jeg vil ta opp er en lite perle ved navn Candystore som etter min tolkning er et flott spark til lykkepilleindustrien der apoteket sammenlignes med en godtebutikk og gir deg et herlig bilde på situasjonen med tekstlinja ”Candystore, I’m shopping medicine”. De fleste versene er prating med et teppe av stryker-synth and enkel gitar bak, et vågalt musikk-stunt som funker til de grader. Absolutt en låt jeg kan like.

Resten av albumet går mye etter samme oppskriften. Litt dystre melodier, litt amerikansk hardrock og flere refrenger som sitter og er lett å synge med på. Jeg holder fast på det jeg skrev om singelen når det gjelder bandreferanser, det er ikke lett å plassere bandet enkelt ned i en sjanger. Det skal belønnes at bandet er en av de få som ikke misbruker synthen sin i lydbildet som mange er glad i. Du hører glatt at det ikke er ekte piano eller strykere som lurer i bakteppet, men dette er sikkert ikke meningen heller.

Med mange enkeltgodbiter har No Hay Banda blitt en sterk debutplate som blir stående som et solid produkt. Til meg med lengre låter mesterer bandet bra med lengre instrumentale partier og fine melodier som kunne gått svært godt inn i et filmsoundtrack til noe passe dystert og futuristisk. Dette bildet får jeg ofte når jeg hører på plata, jeg kan se for meg mørke actionscener, tynne slitne rollefigurer og høye skyskrapere av kaldt metall. Audrey Horne lager billedlig musikk som gir deg assosiasjoner til alt dette og mer til. Det er noe herlig u-norsk over hele produktet og jeg bøyer meg for et godt gjennomført produkt.
8/10