Magic Moustache Records (2018)
Stoner Rock / Psykedelisk Rock
44:44

Tracklist:
1.
Burning Planet 05:49
2.
The Spice 06:40
3.
Through The Doors Of Kukundu 07:50
4.
Semuta Music 08:42
5.
The Mothership Connection 06:59
6.
Nasubi 08:41


Lord Vapour

 

Lord Vapour "Semuta"

Omtale - 04.12.2018 - Skrevet av: Martin Lord Vapour ble født i 2014 i Guernsey. Bandet holdes sammen av vokalist/bassist Joe Le Long, gitarist Henry Fears og trommis Christian Mariess. De ga ut debutalbumet «Mill Street Blues» i 2016. Jeg kan med hånden på hjertet si at deres siste utgivelsee ligger på et MYE høyere nivå enn debuten... Her blir vi møtt med en svett blanding av Stoner Rock, Psykedelisk Rock, Space Rock, Funk, et lite snev av Doom Metal og hårete mannevokal. Herligheten sparkes i gang med «Burning Planet». De psykedeliske effektene ligger så tykt utenpå at man blir svimmel av mindre. I det låten starter får jeg følelsen av at de befinner seg på havets bunn med Poseidons velsignelse, før de så skytes hele veien opp til verdensrommet. Stilig åpning.

«The Spice» bygger opp forventningene med en funky basslinje, før de går i gang med god gammeldags tramperock. Deretter blir det bare mer og mer fuzzy. Plutselig øker tempoet helt uten forvarsel og vokalen setter inn. Vokalisten synger så hardt at jeg er sikker på at fyren er i ferd med å gro en tredje testikkel. Det får meg til å tenke på Ben Ward fra Orange Goblin. Mot slutten får vi til og med noen heftige gitarsoloer

«Through The Doors Of Kukundu» er veldig 70-talls inspirert. Masse klimpring og musikalsk onani. Her er det mye funk. Det fremstår også litt Jimi Hendrix-inspirert. Det mest interessante med denne låten er de to siste minuttene. Det er rett og slett musikalsk magi. Et av platens høydepunkter.

«Semuta Music» er kanskje enda mer funkbasert enn forrige spor. Bare mer teknisk og vokalmessig gjennomført. Her er det mange deilige detaljer å henge seg opp i, men det er altså vokalen som er låtens sterkeste ledd. Litt utover dabber det en smule av med et generisk Pentagram-aktig riff. De velger å holde dette lenge. Jeg er usikker på om det var riktig avgjørelse. Ellers har jeg ingenting negativt å si.

«The Mothership Connections» er desidert skivens feteste. Det er ikke ofte en låt gir deg ståpels etter noen sekunder. Her er det gitaristen som briljerer. God stemning beskriver kuttet best. Ellers blir det neppe mer Stoner enn dette. Jeg vil heller anbefale deg å sette den på enn å lese om den i en omtale. Låten kan ikke oppsummeres, den må oppleves.

Showet avsluttes med «Nasubi», og den falmer dessverre i forhold til resten. Det betyr selvsagt ikke at den er dårlig, men den opprettholder ikke platens skyhøye nivå. Det er kanskje urettferdig av meg, men jeg synes det ødelegger helhetsinntrykket en liten tanke. For meg er dette et album som må nytes helhetlig. Jeg definerer albumet som en langstrukket jam.

Leser du her fortsatt? Hvorfor hører du ikke på platen?
9/10