Svart Records (2018)
Stoner Doom
46:14

Tracklist:
1. Feu sacre? 01:31
2. Lucifer’s Fire 07:13
3. Pauper’s Grave 07:39
4. The Might of the Unfailing Soure 06:13
5. Scorpent Serpion 05:25
6. Hunt for the Mounteback 04:18
7. Red-Eyed Albino 07:23
8. No More Giant Octopuses 06:32


Witchthroat Serpent

 

Witchthroat Serpent "Swallow The Venom"

Omtale - 02.12.2018 - Skrevet av: Martin Witchthroat Serpent ble til i Toulouse, Frankrike i 2011. Bandet består av vokalist/gitarist Fredrik Bolzann, bassist Lo Klav og trommis Niko Lass. I 2014 ga de ut sin selvtitulerte debutplate. De startet som en renspikket klone av Electric Wizard (noe som bør være åpenbart for enhver Stoner Doom-entusiast ved første gjennomlytting av debuten), men har med tiden kommet litt nærmere sitt eget uttrykk. Skiven åpner med dommedagsdyrkeren «Lucifer’s Fire». Den innehar nøyaktig det lydbildet undertegnede ser etter i et SD-band. Det er tungt og ekstremt fuzzy. Det går tregt, og lyden er tykk, fin og rund. Veldig mørkt, men samtidig oppløftende. Jeg får lyst til å tenne stearinlys og tegne en pentagram-sirkel med kritt på gulvet, når jeg lar låten penetrere mitt tredje øye.

«Pauper’s Grave» starter med en creepy basslinje som får det til å gå iskaldt nedover ryggen min. Deretter ønskes resten av Satans styrker velkommen til dette musikalske «nederlaget». Jeg skriver ordet i gåsetegn fordi det i denne sammenhengen er ment positivt, og litt fordi låten forteller underbevisstheten min om å ofre en gås til mørkere makter.

«The Might of the Unfailing Source» tralter videre i det samme djevelske sporet, men her blir det repeterende, generisk og kjedelig. Det er forsåvidt en kul låt som besitter de samme kvalitetene som de forrige kuttene. Men interessen min daler

«Scorpent Serpion» skiller seg litt ut fra nevnte låter. I starten fremstår den melankolsk i sin levering, spesielt med tanke på vokalprestasjonen. Det holder en liten stund før de er tilbake i det samme mønsteret. Jevnt over fungerer det greit. De får også plusspoeng for ordspillet i låtens tittel; Scorpent Serpion = Scorpion Serpent.

«Hunt for the Mounteback» er nok platens sterkeste låt. Her er de varierte, lekne og mer tekniske. Det er ikke bare en fullblods gjenskaping av ting andre har gjort før dem.

Når sant skal sies er det få band innen denne sjangeren som er helt fri fra å kopiere sine forgjengere. Alle SD-bandene som har blitt til i kjølvannet av Black Sabbath og Electric Wizard vil kunne regnes som musikalske tyver, på et eller annet vis. Og det må selvsagt tas med i betraktningen her også.

Likevel synes jeg at de drar EW-vibben et par hakk for langt. Vokalen er i tillegg identisk Jus Oborn. Joda, de har kommet seg merkbart siden debutalbumet og «Sang-dragon» fra 2016, men jeg føler fortsatt at jeg sitter igjen med et band med store mangler på særpreg. Det blir fort en uinteressant affære.

Jeg konkluderer med at platen fortjener noen gjennomlyttinger, og at det er en del knask å finne for de spesielt interesserte.

Sett den gjerne på, men ikke forvent bakoversveis
6/10