Selvutgitt (2018)
Doom Metal
38:29

Tracklist:
1.
Surrender to the Doom 04:14
2.
WhiteOut 04:36
3.
Cold Earth 07:51
4.
Levitator ADX 08:41
5.
Apache 08:49
6.
Into the Trichome 04:16


Begotten

 

Begotten "Begotten" (EP)

Omtale - 29.11.2018 - Skrevet av: Martin Begotten ble stiftet av vokalist Matthew Anselmo, bassist/backing vokalist Amanda Topaz og trommis Rob Sefcik i New York i 1997. De ga ut en selvtitulert fullengder gjennom plateselskapet One Man’s Ruin i 2001. I 2002 sank plateselskapet ned i avgrunnen og tok med seg bandet i dragsuget. Det høres selvsagt positivt ut, men ikke i dette tilfellet. Plateselskapet kollapset, Matthew Anselmo fikk strupekreft, Amanda Topaz fikk 75% nedsatt hørsel som hun måtte opereres for og Begotten ble oppløst. Det var ikke før i 2016 de samlet mørkets tropper på nytt. Det er altså 17 år siden deres forrige utgivelse...

EP’en åpner med låten «Surrender to the Doom». Dette er etter mitt syn Doom Metal på sitt mest generiske og uinspirerte. Kjedelig start.

Neste låt ved navn «WhiteOut» ligger på et betydelig høyere nivå. Bra atmosfære. Tempoet er raskere, og jeg hører klare inspirasjoner fra både Sludge Metal og Black Metal. Den raspete og torturerte vokalen gir spesielt assosiasjoner til Black. Låten hviler på et fundament av stilige og engasjerende riff.

«Cold Earth» er skikkelig seig og fuzzy. Nydelig dommedagsfaktor. Det kjennes ut som jeg blir staket ned i et slimete avløpsrør på et industriområde. Du bør faen ikke lure på om dette er en negativ eller positiv betraktning. Jeg svarer ikke på dumme spørsmål. Ellers er det en fin kombinasjon av ren kvinnelig og mannlig vokal på dette sporet. Det fungerer godt.

«Levitator ADX» starter med marsjerende trommer som holder seg stabile utover låten. Hovedfokuset ligger helt klart på trommene. Amanda Topaz begynner med fine og hviskete vokalharmonier, før Matthew Anselmo overtar. Mot slutten kombineres de igjen. Det skaper en god oppbygning. Vi får også psykedeliske gitareffekter som styrker stemingen. Ikke så verst.

«Apache» lener seg i større grad mot Stoner Metal eller Stoner Doom. Det er mørkt og tungt, men samtidig lystigere og mer lekent. Trommis Rob Sefcik følger oppskriften fra forrige låt. Vokalprestasjonene er ganske kjipe her. Ellers ganske fett.

«Into the Trichome» kan beskrives som selve definisjonen på Stoner Doom. Noe man også kan skjønne av låtens tittel. Det er en oppvisning av tette og feite riff. Låten er vokalløs, men det gjør ingenting når det instrumentelle er såpass kult. Dette må nok være ett av platens høydepunkter sammen med «WhiteOut» og "Cold Earth.

Med tanke på at de har hatt 17 år med opphold, så vil jeg påstå at de har gitt oss en ganske solid utgivelse. Kudos for at de prøver å utvide repertoaret sitt fra debutplaten, ved å dra inn flere uttrykk og inspirasjoner. Men de er likevel et godt stykke fra å gjenskape dommedagsmagien til debuten.
6.5/10