Opeth "Pale Communion"

Omtale - 01.09.2014 - Skrevet av: Frank Skive nr. 2 fra proggisene siden det mye omtalte hamskiftet. Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg var blant de som var skeptiske når «Heritage» kom ut for tre år siden. Etter å ha hatt Åkis & co som favorittband siden debuten så var det kanskje litt vel store omveltninger musikalsk med den skiva. Noen vil hevde at det virkelige vannskillet ikke kom med «Watershed», men med «Heritage» i stedet. Nja, dem om det. Jeg så mer på det som en utvanning, hvor halvparten av saften var hellt ut. Selv om en da hiver oppi litt ny saft så blir det fortsatt dvaskere enn utgangspunktet.
Mja, nok metaforer for en stund. Jeg syntes vel skiva var tidvis kjedelig, og tok bandet i å begynne å gjenta seg selv ved flere anledninger. Faren for det var vel tilstede med dødsmetal-delen av Opeth intakt også, men «Watershed» viste seg nå kanskje som den mest ekspansive skiva Opeth hadde (og fortsatt har) laget. Hvis «Heritage» var ment som en tur på nye, uoppdagede stier så viste de stiene seg nå å gå forbi en firemannsbolig i en forstadsgate i Sörskogen. Sikkert trävligt nok, men nokså døllt også.
Jeg hørte fryktelig mye på skiva når den kom, men har ikke hørt så mye på den siden, kanskje en gang, frem til nå nylig. Om ikke annet så hadde den ikke tapt seg i hvert fall, nå ved siste lytt. Men den kunne vært så mye mer.

Noe som fører oss fram til «Pale Communion», ei skive jeg nok har nihørt enda mer på enn forgjengeren. Joda, det er fortsatt den ganske rendyrkede 70-tallstilen som gjelder, ikke så mye som et lite grynt i sikte. Men bandet har vokst mer inn i stilen, og uttrykket kler bandet bedre, en kan kanskje si de har modnet litt. Låtmaterialet er også sterkere, og hakket mer variert, selv om det fortsatt er noen låter som ikke makter å engasjere meg i særlig grad.

Åpningen, «Eternal Rains Will Come», er av mine favoritter på skiva. En ganske uortodoks åpning. Tidvis ganske enkel og suggerende (på en ny måte til Opeth å være) i oppbygging. Det tar over tre minutter før det kommer noe vokal (selv om det virker kortere) og låta har noen deilige vokalharmonier. Får litt sånn «sol som trenger seg gjennom et lett regn»-følelse, det altså ikke så tungt som låttittelen kanskje skulle tilsi. «Cusp of Eternety» imponerte ikke innmari når den kom som forhåndslytt her på forsommeren. Opeth gjør nok ei Rainbow-låt, liksom, eller kanskje Led Zeppelin? «Immigrant Song» meets «Kashmir»? Jaja... Låta gjør seg uansett bedre i en albumsetting enn på egen hånd, og jeg foretrekker denne klart foran «Slither». Det kan dog også ha noe med at jeg foretrekker «Gates of Babylon» framfor «Kill the King» med Rainbow da... ;-)
«Moon Above, Sun Below» er skivas lengste, nesten 11 minutter, og er da også deres lengste låt på noen år. Også denne synes jeg funker bra. Den har et rolig parti inni der, og litt skrekkfilmpastisj også, kombinert med noe som kan minne om litt Black Sabbath fra midten av 70-tallet. Og sluttpartiet har en nydelig melodilinje.
«Elysian Woes» prøver å være «Burden» uten å helt få det til, mens «Goblin», nok oppkalt etter det italienske filmusikkbandet, blir den bleke nattverdenens svar på 70-talls filmmusikk. Der «Heritage»'s avsluttende instrumental «Marrow of the Earth» var en hyllest til litt småcreepy skrekkfilmmusikk i stil med nevnte Goblin og kanskje spesielt Fabio Frizzi, er «Goblin», med sin heftige bassgang mer en blanding av 70-tallskrim, biljakt og dataspillmusikk fra 80-tallet(!). Jeg vet det høres corny ut, men det funker som fjell. Om ikke annet så er den ihvertfall skivas kuleste låt.
«River» er Åker'n som tar'n helt ut. Begynnelsen på denne låta er så langt unna Opeths dødsmetalliske røtter en kan komme. Her er det Steely Dan og nesten sørstatsballade fram til midtveis i låta, hvor den da skifter karakter og instrumentalsoloene tar av ei vending før den ror seg i land på slutten. Dette er nok ei låt jeg fortsatt ikke er blitt helt klok på. Den funker sånn måtelig, men melodien kunne nok ha vært hakket sterkere.
Deretter kommer årets forsøk i «Deliverance»-kategorien, altså å finne et suggerende riff/rytme en kan gjenta i det uendelige, typ. Forskjellen denne gangen blir at de bruker det fra starten av låten og rundt fem minutter utover, men «Voice of Reason» funker ikke helt for meg, selv om jeg titt og ofte får det strykerriffet på hjernen. Beste delen av låta er nok de siste par-tre minuttene, når de har gjort seg ferdige med den rytmen. Skiva avsluttes med en trist og ganske fin ballade, med strykere og sånn halvveis telefon-stemme, slik som i «The Drapery Falls». «Ooooo»-partiet gjør låta. Det er litt billig, men det funker ganske bra.
Så sånn avslutningsvis kan en vel si at Opeth har funnet seg selv i denne «nye» stilen litt mer med denne skiva, og jeg begynner å bli litt vant til dette Opeth også, selv om jeg personlig nok fortsatt savner det gamle mest. Så får en se hva framtiden vil bringe, for Åkis viser at han fortsatt er ganske uforutsigbar.
Bonusspor på spesialutgaven er forresten to akustiske covers, Black Sabbaths «Solitude» og HanssonDeWolfe Uniteds «Var Kommer Barnen In», begge live fra Södra Teatern i Stockholm, pluss en 5.1 mix av skiva. Sabbath-coveren er veldig tro mot originalen, og den andre låta er helt okei.
8.5/10