Lifeforce Records (2009)
Progressive Metal
49 min

Tracklist:
1. Much Us (05:49)
2. Absynthe (04:38)
3. Follow Me (04:46)
4. Reaching The Stars (04:22)
5. The Perfect Depth Of The Mermaids (05:49)
6. Air (01:57)
7. Under The Mourning Rays (07:12)
8. The Trip (05:38)
9. Smoke's Men (05:17)
10. Outer (03:10)


Nahemah

 

Nahemah "A New Constellation"

Omtale - 13.07.2009 - Skrevet av: Reinås Opptil flere ganger har jeg sett Opeth nevnt i forbindelse med Nahemah, noe jeg synes er litt urettferdig mot begge bandene. At Opeth er blitt et stort og populært band er en ting, og som de fleste populære band vil de selvsagt skape grobunn for endel kloner. Derfor, la oss få det ut av verden med en eneste gang, Nehemah er på ingen måte en slik sjelløs klone!
Gjengen fra Alicante i Spania startet ut som et symfonisk blackmetal band på debutskiva "Edens In Communion" som kom i 1999, og har med dette gitt ut fire skiver. Forrige utgivelse "The Second Philosophy" som kom i 2007 fikk med rette mye ros og positiv omtale, og hadde fortjent enda mer oppmerksomhet. Bandets melankolske kombinasjon av black og deathmetal, samt elementer av post-rock og progressivitet er nemlig både frisk og egenartet.

Det kan ikke være feil å si at årets utgivelse "A New Constellation" fortsetter der "The Second Philosopy" slapp. Låtene er fulle av melodier og stemninger som setter seg på minnet, og oppfordrer til igjenlytting. Det kjennes tidvis som om bandet har tatt et steg tilbake mot sine metalliske røtter på dette albumet, men musikken gjennomsyres fortsatt av post-rock og progressive tendenser, noe som er med på å gjøre "A New Constellation" til en særdeles behagelig lytteopplevelse.

Flere av låtene på skiva holder høy kvalitet, og best er bandet når de tør å la det repetitive og monotone fortsette ut i et nesten suggerende lydlandskap, som i den flotte "The Perfect Depth of the Mermaids". Eller når de lar tristessen få full utfoldelse gjennom vakre melodier i "Smoke's Men". De partiene som setter seg minst på minnet er de rent metalliske, men jeg mistenker at disse tjener en viktig funksjon ved å skape dynamikk og variasjon i musikken som ellers ville kunne overveldes av behagelig melankoli.

At Opeth nevnes i sammenheng med disse spanjolene må jeg nesten få komme tilbake til. Det kan virke som om ethvert band med basis i ekstrem-metal får denne klistrelappen festet ved seg så fort de utviser noen småprogressive elementer. Noen fortjener det nok mer enn andre, men like ofte mistenker jeg at det kan være det eneste sammenligningsgrunnlaget anmelderen har. Hos Nahemah hører jeg først og fremst likhetstrekk med helt andre band. Synth-lyden på "Much Us" gir meg klare assosiasjoner til Amorphis "Tales from the Thousand Lakes", og seinere gir smakfull bruk av saksofon på "Absynthe" og intermessoet "Air" meg deilige flashbacks til "Tuonela". De mer stemningfylte og dempede partiene, og vokalbruken som stadig skifter mellom ren stemme og death vokal får meg til å tenke på Novembre og ikke minst Katatonia.

Det er uansett hevet over enhver tvil at Nehemah har funnet sin egen identitet, og at musikken deres står støtt på egne bein, så jeg har ingen problemer med å anbefale "A New Constellation" til fans av sjangeren.
8/10