Firebox (2007)
Kommersiell metall
17:19

Tracklist:
1. Serpent Tounge
2. Knockout in 1st
3. Human Torches
4. Dyed red
5. Malthusian


Ahma

 

Ahma "Slothful and vile" (EP)

Omtale - 29.08.2007 - Skrevet av: Eirik Fordommen om at 98 % av all metall fra Finland er en direkte rip-off fra Children of Bodom er som oftest sann, men noen ganger kryper det noe annet ut fra vår nabo i øst. Ahma sier selv at de har drevet på siden 1995, men holdt en lav profil og stadig forandret bandet. Dette er første gangen jeg hører om dem, men med et flott platecover som dette fanget de min oppmerksomhet i bunken av uoriginale coverbilder. Som du kanskje kan se på bildet har Ahma valgt seg et motiv som jeg mistenker er en demon/zombie-versjon av Englands dronning på en smakfull grønn bakgrunn. Tegneseriestilen minner meg om flere av mine favorittserier, det blir litt som en blanding av vestlig og japansk stil. Nok om omslaget, det er jo virkelig innholdet som er viktig. Vi får ikke så altfor mye å gå på denne gangen, finnene har valgt å krasje inn på markedet med en EP som kun har 5 låter, alle fornuftig under 4 minutter. Denne lille snacksboksen blir distribuert av Firebox, et selskap som i en periode spydde ut KUN kvalitet, men som i det siste har sklidd litt ut, som en del andre metallselskaper (kremt Century media kremt).

Kanskje vi burde komme oss til musikken nå, ahem. Ahma høres litt ut som om gitarlyden til Meshuggah parret seg med et groovy powerrockband. De har en veldig polert og kommersiell sound og det virker som om de har lyst til å krasje inn på det store markedet. Det minner veldig mye om våre egne Audrey Horne, det er litt metall for å gjøre det litt farligere enn pop samtidig som det glatt kan aksepteres av mange. Jeg vil henge meg litt opp i ordet ”glatt” fordi det beskriver bandet rimelig bra. Det blir litt strømlinjeformet og platt i mitt hode. Det er den musikken som spiller i biljaktscenene i amerikanske filmer, der helten hiver seg ut og skyter ned helikopteret med pistolene sine. Musikken passer godt i filmen og understreker effekten av action, men det er likevel ikke helt ”god” musikk i mitt hode ettersom det ikke blir farlig nok. Kanskje stygt å si det, men det føles ut som om Ahma kunne vært både et godt rockeband og et godt metallband, men når de blander blir det en litt utvannet versjon av begge. Åpningssporet Serpent Tounge står som eksempel på dette.

Da er neste låt, Knocked out in 1st et par hakk bedre. Vi får en skikkelig Entombed-låt med en rimelig deilig solo mot slutten. Den minner meg nesten litt om Megadeth, gitarmelodiene er fine og vokalisten hadde nok sikkert en plakat med Mustaine og co på soverommet sitt. Human Torches stjeler mye fra landsmennene i Amorphis når det gjelder gitareffekter og lyder som minner om det ytre rom. Det som plager meg litt her er at vokalen er skrudd litt for høyt. Jeg liker det instrumentene finner på, men når du har en vokalist som dominerer såpass mye blir det lett å fokusere for mye på han. Mannen har en stemme som er god, men den er ikke unik nok til at vil orke å ha den i ørene mine hele tida. Enda lenger instrumentalpartier tror jeg hadde gjort Ahma godt.

Dyed Red sklir litt for raskt forbi, den ligner litt for mye på de andre låtene på albumet, men har du sett: Sistelåten kommer inn og oppfyller det jeg nettopp ønsket meg: En deilig deilig instrumentallåt med et flott sample (klarer ikke å finne ut hvilken film det er fra) som spilles over store deler av sangen. Her er gitararbeidet ikke noe mindre enn mesterlig. Du får litt industriell støy, flytende sci-fi gitarer og noen fantastisk nydelige solopartier. Trommene trør sakte og mektige samtidig som en gitar grinder til du tror at strengene detter av, det er utrolig spennende effekt som jeg kjenner at jeg liker. Du får fortsatt følelsen av at bandet spiller musikk som passer i film, men der de første låtene kanskje blir platt action er dette fremtidsrettet deilig, deilig metall.

Fremtiden for Ahma virker litt grå og usikker. Visse elementer fra bandet er verdt å ta vare på og bygge videre på, men om de bare satser på den glattere rocken de første låtene viser frem er jeg redd dette bandet faller i glemmeboken raskt. Jeg ser et lite håp om bandet kunne lage flere låter som Malthusian, da kunne de virkelig hakke ut en nisje for seg selv i metallhimmelen. Mer instrumentalt, litt skitnere og enda mer gitareffekter og jeg vil mest sannsynlig øke poengskalaen til neste gang. Denne gangen må det nok bli midt på treet ettersom bare 2 av 5 låter har noe varig interesse for meg.
5/10