Interscope (2007)
Ufarlig popmetall
litt for lang

Tracklist:
1. If I Was Your Vampire – 5:56
2. Putting Holes in Happiness – 4:31
3. The Red Carpet Grave – 4:05
4. They Said That Hell’s Not Hot – 4:16
5. Just a Car Crash Away – 4:54
6. Heart-Shaped Glasses (When the Heart Guides the Hand) – 5:05
7. Evidence – 5:19
8. Are You the Rabbit? – 4:14
9. Mutilation Is the Most Sincere Form of Flattery – 3:52
10. You and Me and the Devil Makes 3 – 4:24
11. Eat Me, Drink Me – 5:41


Marilyn Manson


Liknende band

 

Marilyn Manson "Eat me, drink me"

Omtale - 20.06.2007 - Skrevet av: Eirik Er egentlig Marilyn Manson viktig i disse dager? Det er ikke noe tvil om at mannen har hatt en påvirkning, om den er god eller ikke får du vel avgjøre selv. I mitt tilfelle er det altfor lett å dømme mannen på hordene av idiotiske oversminka fans i Manson-skjorter som når dem helt ned til knærne og ”Jeg hater foreldrene mine” skrevet over de sure ansiktene sine. Denne gangen er det enda mindre hat mot gud og enda mer blod, kyss og død. Ettersom tekster er viktige for meg er det vanskelig å starte noe annet sted enn ved ordene til Manson og her MÅ jeg slenge med leppa: Seriøst mann, dette er spekulativt som FAEN. Jeg vet du er signert på et svært selskap og må selge plater, men du VET at hordene med ungdommer er dumme som sauer når det gjelder budskap fra deg. Det som hadde imponert meg var om du faktisk kunne slengt noen spark til organisert religion slik du har gjort før eller faktisk kommentere samfunnet. De som har sett Bowling for Columbine (om du liker Michael Moores virkelighet eller ikke) vet at du har noe smart å komme med, du kan stille med analyse og innsikt. Så her er spørsmålet mitt: Hvorfor gjør du ikke det?

”Blood-stained sheets in the shape of your heart, this is where it starts”, ”Mutilation’s the most sincere form of flattery” og ”I knew that our love was just a car crash away”. Seriøst. Selv om du er 16 år burde ikke dette lime seg fast i underbevisstheten og gjøre deg en slave til depresjonsindustrien. Da kan du seriøst heller gjøre som Darkthrone og ha deg ut i skogen på skittur. Ikke at jeg skal skylde på herr Manson for ti tusener av deprimerte ungdommer. Jeg garanterer at plateselskapet og maskineriet hjelper på med oppgaven, trygt backet opp av Hot Topic. Innflytelsesrike band blir ofte overtolket og siden folk gjennom historien har vist elendig evne til å faktisk tenke SELV klarer de å smelte seg selv inn i en egen subkultur der de tror at det er bare de som er alene og har det vondt. De kjøper seg tskjorter der det står ”You laugh at me because I am different, I laugh at you because you are all the same”. Hvor mange sånne skjorter tror du produsenten selger kjære deg? Nettopp. Nå virker det kanskje som om jeg legger mye skyld på Mansons skuldre, men han er egentlig bare en katalysator som tjener penger på noe han var med å starte. At mennesker er dumme og svelger alt av pop (for dette er pop) kan ikke gå på hans kappe.

Over til musikken så kan vi trygt si at dette er et ganske nytt kapittel for mannen. Borte er omtrent alle spor av industrial og metall generelt. Det er veldig mye roligere, ca midt mellom Mortiis på en dårlig dag. Likevel er ikke alt på jordet. Manson har en styrke i sin svenske gitarist som denne gangen får lov til å leke seg med lydlandskaper for gitar og bass. Der du slipper unna den klagende stemmen er faktisk dette albumet hørbart, de instrumentale partiene er smarte og utrolig stemningsfulle. Kunne jeg fått lov til å mikse ned hovedpersonen kunne jeg glatt kjøpt ca halve albumet som et soundtrack til en skikkelig god film, det er herlig mørkt.

Den andre halvdelen er det dessverre verre med. Som en rar kontrast til det nedstrippede og mørke er singlene og sporene pressen parter om skamløse poplåter med altfor lystig gitar og cheesy synth. Ofte setter jeg pris på rare kontraster, men dette blir omtrent bare som Gwen Stefani med litt dypere vokal (jeg føler faktisk ikke at jeg overdriver her). Heart shaped glasses høres om som en skikkelig The Killers ripoff. Den godeste herr Manson bare tar for seg av bransjen og koker suppe på bein som er gnagd tomme for flere år siden. Mannen er ikke farlig lenger, han bare vanner seg selv ut slik at alle kan like det. Om dette albumet ikke er et stort symbol på hva platebransjen handler om så vet ikke jeg hva er. Det blir både cheesy, kjedelig og tannløst. Sorry mann, verden trenger deg ikke lenger. Gode coverdesignere og et par stemningsfulle instrumentalpartier kan ikke redde deg.
2.5/10