SPV (2007)
Heavy Metal
44:37

Tracklist:
01: State of Grace
02: Need for Speed
03: Let Me feel Your Power
04: Red Star Falling
05: I've got to Rock (to stay alive)
06: If I was You
07: Going Nowhere Fast
08: Ashes to Ashes
09: Empire Rising
10: Atila the Hun

Saxon

Hjemmeside
Myspace
Omtaler
Lionheart (2004)
Dogs Of War (2006)
The Eagle Has Landed III (2006)
Into the Labyrinth (2009)

Liknende band

Judas Priest
Running Wild
Dio
Iron Maiden
Metal Church
 

Saxon "The Inner Sanctum"

Omtale - 31.03.2007 - Skrevet av: M.L Nå er det omtrent en måned siden denne skiva kom ut, så denne anmeldelsen kommer litt i etterkant – men bedre sent enn aldri, eller noe slikt. Jeg har faktisk aldri hørt ei skive av Saxon før (fy skam meg), så dette var et rimelig spennende møte med et legendarisk band, og det starter rent så flott med første låt ut. ”State of Grace” starter skiva med en gregoriansk stemning som får forventningene til å skyte i været, og de blir like fullt innfridd i det sporet går over til en feiende flott heavy metal-låt. Andrelåt ut blir noe mer anonym der den får et noe mer Gamma Ray-preg over seg, uten at denne heller er en svak låt. Det er fortsatt drivende metal med raske trommerytmer som regjer, og det er først i den mer Iron Maiden-aktige ”Red Star Falling” at tempoet senkes noe. Dette er i og for seg en god låt, men det blir litt for mye Iron Maiden for min del, og akkurat den stilen gjør Iron Maiden best selv. Det er nesten så jeg begynner å lure på om noen av vokalpartiene har blitt knabbet fra torturinstrumentbandet. Videre fortsetter bandet i sporet fra andrelåten, og klarer aldri å helt komme opp på nivået av førstelåten igjen (selv om den Jacob’s Dream-aktige ”Ashes to Ashes” ikke er langt unna).

Selv om dette er en sterk og fengende skiva fra gamlekarene i Saxon så fremstår det gjerne litt tannløst ved at det blir litt for få spennende og gjenkjennelige melodier. Det går litt for rett frem mesteparten av vegen, og i lengden blir det noe slitsomt å høre på. Ved mange gjennomlyttinger har jeg tatt meg selv i å se om skiva snart nærmer seg slutten rundt fjerdelåten - og det er ti av dem.

Hvis bandet låt som denne skiva på 80-tallet så skjønner jeg delvis hvorfor de aldri ble en av mine favoritter i min spede barndom, men de kunne nok tatt opp kampen med flere av ”like under toppen-bandene”. Jeg ville antageligvis hatt litt problemer med vokalen da, akkurat som jeg har nå. Den når rett og slett ikke opp på nivået til de beste i sjangeren, selv om det ikke er noen dårlig jobb Biff Byford gjør. 6.5/10