Northern Silent Productions (2006)
Black Metal
62:31 min
Tracklist:
01: Der Letzte November
02: Vandrer...
03: Gräfin Dämmerlicht
04: Schmerzerfüllter Zorn
05: Unholy Black Metal
06: Nymåne
07: Stille weisse Wildnis
08: Ihr Königreich
09: Erblicket die Töchter des Firmaments
10: Dieses Eis wird niemals schmelzen
Liknende band
Stielas Storhett "Vandrer..."
Omtale - 03.12.2006 -
Hadde jeg noen som helst forhåpninger til dette enmannsbandet fra Russland som promoteres under sjangeren ”misantrophic northern black metal”, med norske og tyske titler og tekster, som her dukker opp med sitt første musikalske verk noen sinne? Nei, absolutt ikke. Var min forhåndsdømming feilaktig og urettmessig? Ja, helt klart. Black metal av det mer skitne og gammeldagse slaget sitter sjelden hos meg, men Stielas Storhett imponerer meg faktisk.
Musikken kan muligens plasseres et sted mellom iskalde band av typen Burzum og Darkthrone, og det mer melodiøse som Ulver på sitt debutalbum ”Bergtatt”. For meg personlig er det nok det sistnevnte som redder bandet, for innimellom all den iskalde svartmetallen dukker det opp til tider nydelige melodier. Misantropisk? Ja, den kan jeg nok gå god for. Der hvor Stielas Storhetts typiske svart metal skaper et grimt lydbilde så skaper disse melodiene en særdeles vellykket stemning av fortapelse og ensomhet som passer musikken eksepsjonelt, og gir en god variasjon.
Det jeg oppfatter som mest negativt her er vokalen. Dessverre har man latt seg friste til å legge inn hauger av effekter på den, og dette gjør at den ofte blir en grøt (julegrøt uten mandel) i lydbildet. Når gitarene jobber på det hardeste for å skape kalde stemninger så blir det nesten vanskelig å skille ut vokalen. Vokalen er rett og slett ikke så veldig kul her, men den duger til en viss grad, så helheten blir ikke fullstendig ødelagt.
Videre blir skiva noe i lengste laget, og låtene blir litt vel repeterende til tider: Hvis Damien T. G. hadde droppet sine coverversjoner av Mayhems ”Unholy Black Metal” og Burzums ”Erblicket die Töchter des Firmaments” så ville nok det ha hjulpet godt på. Dette er faktisk de to svakeste sporene på skiva, noe som nok har noe med at de skiller seg litt vel mye ut fra resten av materialet. Mayhem blir for catchy og Burzum for langtekkelig og kjedelig.
Det er vanskelig å velge seg en favorittlåt her, men akkurat nå tror jeg at instrumentalen ”Nymåne” er den som står som den helt klart vakreste og mest spennende bidraget på skiva. Til å være Stielas Storhetts første forsøk så er dette godkjent og mer til. Jeg gleder meg allerede til oppfølgeren, og skal kose meg en god del med ”Vandrer…” sin kalde melankoli frem til denne måtte komme. 7/10