Firebox / Aftermath Music (2005)
Melankolsk doomy metal
58:46

Tracklist:
01. Awaken, Arise
02. Everlasting
03. To Drown
04. A Soul Undone
05. Hollow Inside
06. In My Skin
07. A Dream's End
08. Beneath The Soil
09. Sleep of Reason
10. The Dying Light
10. Weight of Empathy

The Eternal

Omtaler
The Sombre Light of Isolation (2004)

Liknende band

Elegeion
Jack Frost
Grave Flowers
Virgin Black
Draconian
 

The Eternal "Sleep of Reason"

Omtale - 31.08.2005 - Skrevet av: Robert Forrige gang jeg hørte The Eternal var debuten ”The Sombre Light of Isolation”. Den gang låt det veldig bra enkelte plasser, men rent helhetlig ble det rett og slett for mye, og alt for mange av låtene var rett og slett for kjedelige. Plata var langt i fra forferdelig, men det hørtes ut som bandet kunne få det til, men ikke strakk til helt. Denne gangen har de gitt seg selv et hardt spark i baken og satt seg ned og skrevet låter som rett og slett er bedre, mer helhetlig og mer inteteressante. Resultatet har blitt ei plate som greier å holde interessen mye bedre enn nevnte debut, og dermed framstår som et mye sterkere helhetlig produkt. Bandet høres til tider veldig ut som Paradise Lost av nyere era, uten at det skjemmer kvaliteten på noen måte, spesielt må vel vokalen tåle litt sammenligning, men Paradise Lost er på ingen måte særegne med sin musikk, og The Eternal plagierer ingenting. Sammenligningen er med andre ord i positiv favør. Produksjonsmessig er det upåklagelig, rent, fint og passende. De tunge låtene trøkker, og de som ikke er fullt så tunge fungerer akkurat like fint.

Førstelåta ”Everlasting” er nok noe av det beste The Eternal har lagt på tape til dags dato. Melodisk, fengende og midt i blinken. Dessverre greier de ikke å følge opp like godt. Det er nok ingenting som blir like tamt som reffreng som prøver å være fengende, men ikke er det. Beklageligvis har The Eternal en stygg uvane for å slenge på et par låter som av veldig standard struktur som vanligvis ville gjort seg best i catchy format, men som dessverre faller utenfor. Som forrige gang sliter de litt med enkelte ting som låter litt ut av plass, litt for happy. Det er tid og sted for all ting, men happy-melodier tar seg sjeldent så veldig bra ut på melankolske doomy plater.

Uansett har bandet fått til en plate som er rimelig god, og hakket hvassere enn forrige gang. Jeg koser meg faktisk når jeg hører på denne, og jeg regner med den kommer til å frekventere spilleren endel framover. 7/10