Relapse Records (2005)
Death
51:59

Tracklist:
Dusk Falls Upon the Temple of the Serpent on Mount Sunrise (0:51)
Cast Down the Heretic (5:54)
Sacrifice Unto Sebek (3:02)
User-Maat-Be (9:14)
The Burning Pits of the Duat (3:52)
Chapter of Obeisance Before Giving Breath to the Inert One In the Cresent Shaped Horns (5:21)
Lashed to the Slave Stick (4:18)
Spawn of Uamenti (1:14)
Annihilation of the Wicked (8:36)
Von Unaussprechlichen Kulten (9:46)


Nile


Liknende band

 

Nile "Annihilation of the Wicked"

Omtale - 27.05.2005 - Skrevet av: Bandet som ga meg troen på dødsmetall tilbake er ute med sitt fjerde album. ”Annihilation of the Wicked” er navnet på verket, og også denne gang er det forandringer i besetningen. Ut forsvant Tony Laureano, og inn har George Kollias og Jon Vesano kommet inn på henholdsvis trommer og bass. Det virker av og til som om den nye generasjonen death-metal band har tre kort å velge blant; "Cannibal Corpse”, ”Morbid Angel” eller ”Deicide”. Noen satser alt på ett kort, mens andre igjen blander to eller alle til en suppe som lyder forferdelig likelydende. Noen heldige har fått tak i det litt mer sjeldne kortet ”Krisiun”, men resultatet blir ikke spesielt mer spennende. Min interesse for denne stilarten har sunket betraktelig de siste årene, men heldigvis dukker det opp band som Nile.

Hele konseptet med Nile; tekstene, inspirasjonen fra egyptisk musikk og blandingen av teknisk, nærmest progressiv oppbygning av låtene blandet med seige, blytunge riff har truffet meg midt i brystet. De har nå rendyrket stilen på tre album, og er nå ute med ”Annihilation of the Wicked”.

Som på de forrige skivene har de tatt det hele et skritt videre. De egyptiske partiene har nok blitt færre denne gangen, men det tekniske aspektet har blitt vektlagt i langt større grad. Hør bare på ”Lashed to the Slave Stick”, en av mine favoritter. Makan til riffing. De som liker lange, episke låter får også så det monner, hele tre låter tikker inn på over åtte minutter. Akkurat slik vi liker Nile.

Når det er sagt så vet du hva du får også denne gang. Du trenger ikke høre mange sekundene før du kjenner igjen måten å riffe på, Nile har etter hvert blitt like lett å kjenne igjen som f.eks Bolt-Thrower. Nå er det ikke noe galt i det, riffingen er sykt tøft som vanlig, men faren er at bandet kan stagnere. Denne gangen stemmer det meste, så det er ingenting å bekymre seg over. Pluss for vokalen som er noe av det tøffeste jeg har hørt på lenge og takket være en trommis som ikke spiller virvler hvert sekund, låter det også renere og mindre kaotisk denne gang. Når Neil Kernon i tillegg har stått for produksjonen, så vet vi at det er lite å utsette på lyden. Alt dette har muligens gjort at den nye skiva er hakket lettere tilgjengelig enn de forrige, noe som i mine ører bare er positivt.

Nok en meget sterk skive fra noe av det tøffeste deathmetal-scenen har å tilby oss som er lei copycats. ”Annihilation of the Wicked” er muligens en av deres beste skiver så langt og det sier litt. Det spørs om det kommer en bedre dødsmetalskive i år?
8.5/10