Emperor "Prometheus: The Discipline of Fire & Demise"

Omtale - 30.11.-0001 - Skrevet av: Sortulv Først noen ord om bandet:
Disse gutta er i mine øyne en av de mest respekterte musikere innen Black Metallen, og de er noen musikalske genier, enkelt og greit. De holdt på siden ganske tidlig i scenen, og Mortiis var bassist på den første skiva, men sluttet grunnet interne strider mellom han og resten av bandet. Han var visst en utrolig vanskelig fyr å ha med å gjøre når ting skulle fikses i fellesskapet. Det er synd de sluttet, men de avsluttet rimelig sterkt. Så om skiva:
Denne inneholder mange herlige elementer. Fantastisk, teatralsk synth, og vokalen til Ihsahn er virkelig nå tilnærmet psykopatisk (merk: dette er i en positiv betydning). Det er tonnevis med innviklede riff, og er alt i alt et av de største musikalske mesterverk innen extreme metallen på lang tid.

Skiva starter opp med låta The Eruption, der Ihsahn sier et sitat, og blir så avløst med en synth som gir en stor følelse av et Teater. Låta er meget herlig, og Ihsahn varierer vokalen sin her fra "lys hyling" til en litt mørkere form for Opera-vokal.

Så fortsettes det videre til låta Depraved, hvor man her starter med et litt "mystisk" riff, og en veldig stilig synth i bakgrunnen, får følelsen av å være i et rom fyllt av døde sjeler nesten. Også her er riffene geniale, dette er ikke den beste låta på skiva, synes jeg, men selv denne er mektig sterk.

Så går vi videre til låta Empty. Dette er min absolutte favoritt på skiva. Den starter rett på, og man hører proggresive elementer allerede fra starten av. Vokalen til Ihsahn er her som resten av skiva ganske syk, og herlig på samme tid. Denne har en stor bruk av innviklede og geniale gitar-toner, og en fantastisk synth i bakgrunnen, både i form av "tehno"-aktige toner, samt en ny runde "Teater-toner". Denne låta er bare fantastisk.

Neste sang på lista er The Prophet. Den starter opp med et vanlig riff, og tromming. Ihsahn starter opp med å på en måte hviske. Så bygger den seg videre opp med synth, og Ihsahn går over til en lysere vokal, som er kvasi-clean. En grei låt.

Så ryker vi videre til låten The Tongue of Fire. Her starter vi rett på med gitar, og vokal kort etter. Det er ikke stort å si om denne låta.

Så går vi over til In The Wordless Chamber. Denne er vel mest preget av "typisk" Sen nittitalls-black metal-bølge, med blastbeats, og tunge riff. Vokalen hans er her også litt mer lik In the Nightside Eclipse-skiva. Denne bærer nok da mer preg av black metal enn store deler av denne skiva, men jeg digger låten.

Neste låt er Grey, en virkelig proggrevis låt, spør du meg. Emperor viser atter en gang at de er drevne innen musikkens verden. Han har igjen en psykotisk vokal, og riffene virker innviklede som få. Midt i låten kommer et fint midt-parti med en herlig synth, og skaper på ny en Black Metal-feeling.

Nest siste låt på skiva er He Who Sought Fire. Dette er en kjapp og fin låt, og en synth som konstant lager bakgrunns-stemning. Riffene er kjappe og greie, med visse inntog av Prog-elementer.

Så runder vi av mester-verket med låta Thorns On My Grave.
Her starter vi brutalt, med tunge riff og en blast-beat, igjen er det et sterkt preg av "typisk" Black Metal, og får igjen her assosiasjoner til tidligere Emperor-utgivelser. (disse gutta har det med å "forandre" seg fra skive til skive, aldri en utgivelse som er lik den før.) Synthen her er fint synkronisert med resten, og vokalen til Ihsahn er virkelig "psykotisk" her. En fin avrunding på Emperors siste tegn til "liv".
7/10