Opeth "Blackwater Park"

Omtale - 30.11.-0001 - Skrevet av: Robert ’Blackwater Park’, bare navnet får det til å gå kald nedover ryggen min. Med god grunn – for ei monumental skive ! Jeg innbiller meg det var en dag i desember –02 at jeg bestilte denne godbiten på Aftermath, en knapp uke senere satt jeg med en forseglet utgave av Blackwater Park – Special Edition. I tillegg til den originale skiva, innholdt denne en ekstra CD med to bonusspor og en video til Harvest. Siden jeg kjøpte Still Life i juni samme år, har den frekventert spilleren nesten daglig. Derfor måtte ikke den skuffe meg. Men etter at denne har vært en del av samlinga nesten et år, kan jeg trygt si at den ikke skuffa meg. Nå sloss BWP og Still Life om å spilles. Selv om jeg holder en knapp på Still Life, har jeg troen på at Blackwater Park er minst like god. Den åpner med låta ”The Leper Affinity”, som kjører i gang med knallhard riffing fra første minutt. Growlinga er så enorm at den umiddelbart gir meg ståpels. De som ikke kjenner den minste kiling i nakken av det orale partiet fra 6:45 til 6:53 på nevnte låt, er herved erklært ikke-mennsker ! Bleak er minst like god, men den trenger litt mer tid enn åpningslåta. Men akk, det er så utrolig verdt det. Enkelte av partiene der Steven Wilson synger med, er det ikke til å gjøre noe annet enn å gråte av. Steven har for øvrig produsert skiva, og bidratt med noe materiale. Enkelte av vokallinjene på denne låta er så geniale at det grenser til det utrolige. Enkelte ganger kan jeg ikke annet enn å tro at Opeth er en gudegave. Neste låt, ’Harvest’ er en akustisk sak, meget nydelig, med bare ren vokal, toner ned det hele og setter i gang skivas beste, etter min mening, ’The Drapery Falls’. Steike, denne låta er så bra at ord ikke strekker til (i alle fall ikke med mitt vokabular, vigilalbulistisk !). The Drapery falls er et mesterverk fra ende til annen. Kan strengt talt ikke si noe annet. Den åpner med noen nydelige gitargreier, vakker såkalt ’telephone-voice’-vokal, Tydelig inspirert av Porcupine Tree, men nå har jo Steven Wilson produsert og, så det skulle bare mangle. Når growlinga setter inn ved 5:05 (perfekt timing) går det nesten for meg. Resten av låta er perfekt. En perfekt låt altså. Da Mikael og Steven synger sammen på slutten. Nammenam ! Dette begynner å nærme seg fanboyisme.

Neste låt ut er ’Dirge for november’, som er en meget følelsesladet låt. Åpner med akustisk og nære sang, før den tar av og blir brutal. Teksten er fortreffelig ! Den kan kanskje skjule seg bak et litt ’monotont’ skall til å begynne med, men, la den vokse ! Enorm ! ’Patterns in the ivy’ kan det vel ikke sies så mye om, en liten kort instrumental før skiva avsluttes med den enorme tittellåta, ’Blackwater Park’. Fet riffing og herlige trommer dominerer denne låta. Det kan nevnes at vokal er mer bestialsk på akkurat denne. Når Mikael Åkerfeldt growler ut ’ The sun sets forever over Blackater park !’, da skal du være fornøyd; dette er musikkhistorie, nemlig !
10/10