Opeth "Still Life"

Omtale - 30.11.-0001 - Skrevet av: Robert Still Life er ei herlig plate, noe av det herligste du kan tenke deg. Mange foretrekker tidligere utgivelser, andre synes denne er for rolig. Jeg synes den er den aller, aller beste Opeth har gitt oss. Den åpner med "The Moor", som begynner med en akustisk intro som bare bygger opp et herlig take-off. La meg bemerke en rar-sak, hvis du spoler ut til 10:08 på denne låta, vil du høre et pust. Det skal visstnok være noen som var å pusta høyt i studio når den tok opp vokalen til denne sangen midt på natta. Det ryktes at de ikke fant ut hvem det var. Likevel, det er mer enn godt mulig det bare var skitprat. Plata forsettes med "Godhead's Lament", en kraftig og slående låt, som har mange fete melodilinjer og en tøff tekst. Den går glatt over i "Benighted", som er en rolig, akustisk med nydelig melodi og ren fin vokal. Neste låt ut er "Moonlapse Vertigo", ei låt som blander det rolige og det brutale på en herlig måte, skikkelig groovy sak med noen gode headbangemomenter."Face of melinda" er kanskje en av de herligste av Opeths "rolige" låter, den begynner rolig og har en varsom og varm tone utover hele løpet, helt til slutten der den virkelig tar av, noe som er grusomt fett. Så legger den seg rolig igjen og gir lytteren tid til å tøye ut før det gjøres klart for skivas monsterlåt nr.1.

Serenity Painted Death er kanskje den ene sangen ganger. Åpningsriffet er så sykt fett at jeg ikke finner ord for det, dette er den ultimate numero uno frysning-på-ryggen sang. Og når sangen tar av, på 1:27, da våker forbredtilheadbange-innstinktet for fullt. Jeg vet ikke av en kropp med langt hår som ikke ville begynt å slenge på kålen i det det riffet der setter inn for fullt. Ikke nok med det, en av de få Opeth-sangene med litt singalong refreng (for meg i alle fall). Spilles høyt, slutter også på en meget rar måte. Siste låta er "White Cluster", en fortreffelig avsluttning om jeg får si det selv. Starter like rett-i-trynet som "April Ethereal" eller "Karma" fra "My arms, your hearse". Lytt også nøye til soloen på rundt 6:15, beste solo-ta-av'en jeg noensinne har hørt tror jeg.
10/10