Razorbats - We’re coming to your town

Intervju - 20.08.2015 - Skrevet av: Asgeir
Razorbats er jo ute med sitt nye album 15.september og her er noen ord fra bandets gitarist Kjetil. Lovende band som har store planer! Navn : Kjetil F. Wevling

Instrument : Gitar

Årets skive : The Good The Bad and The Zugly «Hadeland Hardcore»

Historisk band : Black Sabbath er mitt favorittband, så må vel si dem. For tiden hører jeg mye på «Agents of Fortune» av Blue Öyster Cult.

Beer of the year : Sagene Pilsner




Heisann! Dette er jo første gang vi tar en kjapp prat om Razorbats. Kan du kanskje trykke inn litt generell info om medlemmer og litt grunnleggende om bandet?

Absolutt! Razorbats så først dagens lys i 2014. Vi hadde holdt på en liten stund før det under navnet The Heat, men vi tok navnet Razorbats og ga ut vår første utgivelse under det navnet i fjor. Vi begynte som smått å spille sammen et par år før det og var igjennom en del ulike medlemmer før vi fjor landet på dagens line-up. Bandet består av meg, Kjetil F. Wevling, på gitar. Jeg har tidlige spilt i thrashpop bandet Surferosa og pop punk bandet Abnormal. På bass har vi Stig Sætevik med fortid i bl.a. crust bandet Summon the Crows og det legendariske hardcore bandet Alltid Jaget. På vokal har vi Even Berg og på trommer Knut S. S. Wettre. Begge fra garasjerock bandet Sonic Bandits. Tidligere medlemmer inkluderer bl.a. Frank Nachtnebel fra Trashcan Darlings og Erland Nyborg fra Gatecrashers.

I motsetning til mange andre band, så hadde vi ingen konkrete planer for hva slags band vi skulle være da vi startet. Vi var opptatt av at dette skulle være det bandet vi fikk gjort alle de tingene vi ikke har kunnet gjøre i andre band vi har hatt. Vi ville at musikken skulle utvikle seg fra hvordan vi spiller og hva som kommer naturlig for hver enkelt av oss, mer enn å ta utgangspunkt noen spesifikk sjanger. Vi er alle oppvokst med å høre på mye forskjellig rock, så vi har mange felles referansepunkter. Vi deler alle en forkjærlighet for hardrock fra 70-tallet, som Alice Cooper, Aerosmith, Kiss og Cheap Trick. Både ’77 punk og ’90 talls punk, pluss amerikansk alternativ rock fra ’80-tallet, som Hüsker Dü, Replacements og Fugazi. Uten at det egentlig er spesielt bevisst fra vår side, så vil du nok i varierende grad høre innflytelse fra disse sjangerene i musikken vår.

Vi kom med vår første utgivelse i fjor sommer i form av EP’en «Bring it on». Pyro på NRK P3 digget låta «Born in Blood» fra den og spilte den mye i løpet av sommeren. Den ble i løpet av høsten playlistet på P3 og var tidvis på høy rotasjon der. Vi syntes så klart det var utrolig kult at P3 plukket opp låta, siden de vanligvis ikke spiller så mye rock. Vi spilte inn EP’en i Top Room studio på Hadeland med Børge Finstad og oss selv som teknikere og produserte den sjøl. Utgivelsen fikk veldig god mottakelse i både norsk og internasjonal presse, så det var en knallstart for bandet.



Må jo kanskje huske å gratulere til å begynne med her. Dere har jo flunkende nytt album på gang som er navngitt "Camp Rock". Kan du fortelle i grove trekk hva dere legger i tittel?

Takk! Det er sykt deilig å endelig ha vår første fullengder klar! Det er alltid vrient å komme opp med en passende tittel på en skive, så vi var litt frem og tilbake med ulike alternativer. Vi landet til slutt på «Camp Rock», siden det kan ha i hvert fall tre ulike betydninger som vi synes passer bra. For det første er det veldig mange som slutter å spille rock når de kommer opp i tjueåra og heller drar på hytteturer med kompiser, parturer, trener med kompiser til Birken og denslags. Det vi gjør er å dra rundt og spiller rock. Sover på gulv hos folk, billige camping hytter og denslags. Vi har også snakket mye om rock og hørt mye på hva hverandre liker, så det har vært litt følelsen av at vi er på rockeleir med hverandre, hvor vi lærer og blir inspirert av hva de andre i bandet kicker på. Viktigst av alt er kanskje at vi på ingen måte er opptatt av å forsøke å være så voldsomt alternative og sære. Vi liker alle sammen rock, som egentlig fungerte som pop i sin samtid, var på hit-listene og som folk utenfor den harde kjerne også kunne digge. Så det er med litt glimt i øyet at vi ser på rocken vår som ganske «camp», dvs. folkelig, lavkultur og cheesy, framfor å late som vi er nyskapende og arty. Vi har heller ikke troen på at noen egentlig er nyskapende i dag innenfor rocken. En del yngre band skryter i pressen av at de har funnet opp hjulet, kruttet og riffet, men det bunner nok mest i at de ikke er så stødige i sin rockehistorie, gjerne blandet med litt ungdommelig arroganse. Ikke at det er noe galt med det altså! Det er altfor få cocky rockeband her til lands!


Hva kan du fortelle om innspillingens løp?

Etter «Bring it on» EP’en merket vi at det hadde vært en fordel å ha med en produsent for å si det sånn. Hehe. Vi har alle mange ideer og innspill, så vi trengte en som kunne samle trådene og fokusere låtene litt. Vi kom i kontakt med Kai Christoffersen, som bl.a. jobber med Orango og vant Spellemannspris med Ila Auto. Han digget låtene våre og følte han hadde noe å bidra med. Vi hadde demoer på rundt 15-20 låter klare, så vi hadde litt å velge i da vi satt i gang. Vi begynte med å spille inn én låt sammen, for å sjekke om kjemien stemte. Det var Planet Riff, som vi åpner skiva med. Han hadde mange gode innspill på arrangement og vi likte soundet hans, så det var ingen tvil for vår del. Vi hadde litt utfordring med han som var solo gitarist i bandet på den tiden, så vi skilte veier før vi begynt innspillingen for fullt. Er ikke komfortabel med å diskutere detaljene her, men det var en tøff avgjørelse å måtte ta bare uker før vi skulle begynne innspillingen av vårt debutalbum. Uansett… Vi begynte med å ha en enkel pre-produksjon med Kai på øvingslokalet, for å få på plass detaljene. Vi spilte inn i Calmeyer Studio i Oslo over noen helger og Kai mikset skiva.

Det var ganske turbulent rundt bandet i tiden vi skrev låtene til plata, så den er helt klart preget av det. La egentlig ikke merke til det før den var ferdig, men rusmisbruk, samlivsbrudd og psykiske problemer går i stor grad igjen som er rød tråd gjennom hele skiva. Men det er ikke bare elendighet altså! Det er noen rene partylåter der også, som «Kids of the 70’s» og «Betty Boop». Siden vi ikke har noe filter eller definert utgangspunkt for hva Razorbats skal være, så er det en litt variasjon i låtene. Vi har en mørk slowrocker i «Desolation Highway», som kan minne litt om Lords of the New Church eller Hanoi Rocks, sammen med f.eks. «Betty Boop», som er mer i gata til 80-talls hardcore bandene Bad Brains og Vandals.



Hvem er avbildet på cover -og hva er det herren formidler?

Bildet er tatt av Norges desidert beste rockefotograf Morten Andersen og vi kom over det i en av fotobøkene hans. Husker ikke hvilken. Han tok det bildet rundt 1983 på en konsert med Riff Raff, som var forløperen til Backstreet Girls. Coveret er faktisk bare et lite utsnitt av det nedre høyre hjørnet av bildet. Det er et eller annet magisk i blikket til han duden, som snur seg og ser mot oss. Det virker som han ser bakover mot oss med et lettere anklagende blikk og sier: «Hva skjedde? Hva gikk galt? Hvor er du?». Sammen med alle ryggmerkene o.l. i bildet med AC/DC, UFO, Ozzy osv., blir det en litt nostalgisk feeling over coveret. Tenker ikke nødvendigvis sånn at alt var bedre før, men heller den følelsen man har når man er 15 år og rock er det viktigste i livet ditt og du ikke kan forestille deg et annet liv enn i rockens tjeneste.


Hvordan vil planene rundt nyplata forløpe seg? Når nøyaktig blir den sluppet og har dere funnet noe label?

Vi har allerede sluppet to singler fra skiva i «Kids of the 70’s» og «Internal War». Førstnevnte ble skrytt opp i skyene av Ruben Gran på P3 og er for tiden playlistet på bl.a. P13 og RadiOrakel. Vi har nettopp laget vår første musikkvideo til låten «Internal War» og vi regner med at den er ferdig redigert i begynnelsen av september. Selve plata blir sluppet 15. september. Vi er signert på et amerikansk plateselskap, som heter Self Destructo Records. Det er et selskap tilknyttet Turbojugend bevegelsen og har underavdelinger flere steder i verden. Vi har avtale med Indie Distribution om distribusjon og promo her i Norge. Vi har ikke kommet så langt som til å planlegge utgivelse i resten av Europa ennå, så det blir USA og Norge i første omgang. Det er noe interesse i Tyskland, så vi får se hvordan det utvikler seg.


Noen ytterligere konsertplaner rundt om i landet? Jeg ser jo at dere spiller endel rundt Oslo osv. Hvordan ser høsten ut?

Vi har masse konsertplaner framover! Denne høsten og vinteren legger vi ut på vår første Norges turné. Vi planlegger å gjøre rundt 12-15 konserter her hjemme, før vi tar turen til Sverige, Danmark og England til våren. Neste sommer satser vi på en del festivaler her hjemme. Vi jobber med å få til en turné i Tyskland også, men det blir trolig ikke før neste høst i så fall. Rockeband som oss trives best på veien, så det veldig viktig for oss å komme oss ut og spille for folk, møte folk og bygge en fanbase. Å stå på scenen og gi folk et avbrekk fra stress og pes i hverdagen kan være en smått spirituell opplevelse når alt stemmer. En fantastisk følelse. Grand Funk Railroad sa det best «We’re coming to your town. We’ll help you party down»! Hehe.



Dere var jo tidligere kjent under ett annet navn. Hva skjedde her?

Det stemmer! Vi ga i 2013 ut en 7» singel under navnet The Heat med en litt annen line-up enn i dag. Låta het «Rubens lost control» og det var den første låta vi lagde, hvis jeg ikke husker feil. Da jeg var liten hadde jeg en Miami Heat cap det sto «The Heat» på og jeg har alltid drømt om å ha et band som skulle heter det. Dessverre viste det seg at det var klin umulig å finne oss hvis du googlet navnet, søkte på iTunes , Spotify o.l. eller på YouTube. Det var rett og slett ekstremt lite praktisk, så bassisten kom opp med Razorbats. Alle syntes det låt steintøft, så vi gikk for det. Razor Bat er visstnok våpenet til tegneseriefiguren Green Goblin eller noe sånt. Det er ingen dypere betydning enn at det låter kult.


Vidre noe å formidle til verden?

Keep on rocking in the semi-free world! Haha!