Rudhira - Ein
Intervju - 21.04.2012 -
Rudhira slipper sitt debut album 1.Juni 2012. Så dette må feires med ballonger og voksenbrus -men om så lenge så tenkte jeg at bandet måtte få svare på noen spørsmål... Ole Martin -gitarist i Rudhira trakk dermed det lengste strået. Navn : Ole M.Moe Thornæs
Utstyr på scenen : Ltd Ec-1000 fjøl, Engl Savage 120 rørtopp med tilhørende Engl 2x12 cab, Fulltone Clyde deluxe wah-wah, El-Harmonix Memory Toy, Korg Pitch Black tuner, og den mikken på scenen som lukter minst mistenkelig.
Favorittband : Dette spørsmålet må vel være enhver musikers verste mareritt, hehe. Favorittmusikk forandrer seg med vindretningen… Men blir vel nødt til å si Judas Priest
Favorittalbum : Emperor’s Anthems to the Welkin at Dusk gjorde mye for meg back in the day. I nyere tid må det vel være Bobby Mcferrin’s “Beyond Words”!
Gratulerer med nytt album! Det har tatt en stund, og dere er relativt ferske på dette markedet. Hvordan føles det? Hvordan er stemninga i bandet nå som skiva endelig er kommet?
-Takketakk! Det er en lettelse av himmelske proporsjoner. Alle i bandet er letta over å slippe å arbeide med gammelt materiale og å jobbe ”business”. Det verste som kan skje i et band er stagnasjon, og det beste som kan skje er at ting er i bevegelse og at bandet er aktivt. Og nå som vi har vært på benken såpass lenge, så setter vi stor pris på at vi endelig kan begynne å snuse på nytt materiale og å tenke på å spille live igjen. I dagens musikkbransje så har det jo blitt en veldig ”gjør det selv”-kultur, og det har gjort mang en advokat til pølsemaker, if you catch my drift.
Altså en del folk har gjort en del ting som de egentlig ikke var ment til å gjøre. Men jo mer man gjør selv, jo mer lærer man, og jo større sjanse for at man klarer seg i game’et. Om man ikke går lei underveis og blir burger-flipper da selvfølgelig, hehe.
Det har jo blitt endel krøll med innspiling og ting har tatt veldig lang tid. Hvordan skjedde dette i grove trekk? Til at dere er så ferskt band, så har det skjedd mye oppigjennom....?
-Vi var et band. Vi hadde skrevet materiale og var godt i gang i studio, da det oppsto samarbeidsproblemer med daværende vokaltraktør. Vi lot daværende vokaltraktør ”gå” for bandets helses skyld. Vokalmelodier, tekster og ny vokaltraktør var da nye utfordringer. Etter flere måneder med leting etter vokalist, og etter mang et preproduksjonsopptak av vokalmelodier, så fant resten av bandet ut at stemmen til gutvotten på demoene holdt mål. =Moi.
Lengre uti prosessen, da vi trodde vi hadde et ferdig produkt,- så viste det seg at kvaliteten på rytmegitaropptakene ikke holdt mål. Da måtte vi spille inn alle rytmegitarer på nytt. I den anledning bretta vi opp ermene og pengesedlene og kjøpte oss mikker, og gjorde dermed innspillingene selv. I tillegg så har vi ikke hatt enorme økonomiske resurser, så innspillinger har blitt gjort litt overalt over lengre tid. Prosessen har nå tatt ca 2 år, og vi har lært utrolig mye hele gjengen. Det skal sies at vi i tillegg til å lære mye om lydteknikk og studiolivet, så har vi også lært å stå sammen som et demokratisk band. Om det så er å bare trykke ”record” for hverandre. Samholdet og respekten for hverandre er på plass, og vi har klart å beholde et demokratisk prinsipp hele veien fra skriving, studio og til plateslipp. Det er vi veldig fornøyd med å ha lyktes i.
Jeg har siden slippen av artworken deres måtte glo litt extra på covret på «Ein». Det er en hval i en ørken. Hvordan gikk dette til -og hvem er syndebukken bak? -Hirrhirr. Ideèn til artworken kommer fra samme krybbe som platetittelen.I luftepausen på øvinga i selbu, på en trebenk i kveldssola med utsikt til kyr og skolegård. Det vi ville gjøre med artworken var å la artworken reflektere bandet. Men der støtte vi på problemet. Hvem er vi? Selv til den dag i dag, så har ingen i bandet klart å trekke sammenligninger til andre band. Og når bandmedlemmene har såpass forksjellig musikalsk smak, så er jo det smått forståelig… Men vår konklusjon altså, var at vi er en sær gjeng som ikke høres ut eller er som andre. Og at vi på en måte er et band som skiller seg ut ifra resten av banda i metallsjangeren. (Og metall er jo den definisjonen som ligger oss nærmest.) Så ifra den tankegangen, kom forslaget om en ting i et miljø hvor den ikke hører hjemme. Og derav: en hval i en ørken. Vakkert!
Hvem som kom opp med ideèn er litt vanskelig å si, ettersom vi kaster ganske mye ball fram og tilbake. (Artworken ble gjennomført av Bernt Kulseth. Takk Bernt!) Men denne symbolikken ligger jo rundt oss på flere plan, ettersom vi er et metallband med base i selbu. (Da skal det også nevnes at vi har fått bra oppbacking fra både kommune, folk og fe. Rått!)
Kan dere fortelle litt om hvordan innspillinga foregikk? Det er jo ikke akkurat noe hjemmestudiolyd...? -Vel, mange takk for det! Og mange takk til Knut Prytz som står ansvarlig for det! Trommer og bass ble spilt inn på Trøndertun FHS, med oppmikkingshjelp fra Håkon Dalen. Leadgitarer ble spilt inn i Tonemakeriet med hjelp fra Audun Austli. Perkusjon, akustisk gitar og steelgitar fikk vi lov til å gjøre på Kulturfabrikken v/ Isak. Noe akustisk gitar ble også gjort i Trondheim Studio. Vokal ble spilt inn stort sett i mitt fantastiske halvportable hjemmestudio, både hjemme og i øvingslokalet i selbu. Noen låter ble også gaula inn i Tonemakeriet. Rytmegitarer ble som tidligere nevnt hjemmelekse. Tomas kjøpte seg mikk og spillte inn hjemme. Jeg lånte 57’n til Lars(bass) og spillte inn hjemme på stua. (Du veit du har blitt musiker når du synes det er uvant å referere til oppholdsrommet ditt som ”stua” og ikke ”studioet”.)
Hva ligger bak navnet Rudhira?
-Navnet er hentet fra Sanskrit, og har vel betydningen ”Rød”. Vi valgte dette navnet fordi det først og fremst låter riktig for oss, og secondly fordi betydningen er veldig åpen og symbolsk og gir folk spillerom for å bruke fantasien sin. Det skal sies at det var viktig for oss at vi ikke valgte et navn som kunne begrense oss musikalsk med for sterke assosiasjoner. Navn som ”Penetrating Polly” eller ”Jackhammer Dentist” ville kanskje gjøre eventuelle sjanger-sidesprang litt vanskelig, hehe.
Hvordan er historien til bandmedlemmene? Det høres ut som det ligger mangt ett prosjekt og band bak fingre, tær og stemmebånd her....?
-Vel, vi i Rudhira har bakgrunn fra et tidligere band som har holdt på i mange år, og har blant annet spilt på Hell Music Festival, og for øvrig spilt på det som finnes av aktuelle spillesteder i trondheim. Vi har rukket å samle drøssevis av live-erfaringer sammen, og spilt inn mang en demo før vi ble Rudhira.
Min historie:Jeg samla noen spilleglade venner og starta black metal-band da jeg var 14, og har spilt noen konserter og deltatt på en del arrangementer, og til og med mottatt trusler i den forbindelse. (Ironisk at sjangeren som engang handla om individualisme ble til en såpass fanatisk og ”uniform-krevende” subkultur, right?)
I samme perioden tusla jeg inn i øvingslokalet til tidligere nevnte navnløse band, på audition som gitarist. Jeg ville gi alt for å bli gitarist, og siden den gang har jeg aldri satt noe høyere.
Sold my soul for rock’n’roll, mer eller mindre! Har siden den gang spilt i titalls undergrunnsband og samla en del forskjellige erfaringer, for å si det sånn. Per i dag så er det Rudhira som er hovedfokuset, i tillegg til litt eksperimentering som lydtekniker/amatørprodusent, og litt snusing på et mer sjangerløst soloprosjekt.
Når det gjelder resten av bandet, så er jeg litt usikker på musikalsk bakgrunn utenfor Rudhira. Det jeg vet med sikkerhet er at vår trommis(Andreas) trøkker på med det internasjonale metallopera-prosjektet sitt ”Nergard: Memorial for a Wish” og jobber litt freelance/session.
Det vi har til felles er at vi alle er en gjeng som har musikk godt plantet i hjerterota, og at vi er såpass blinda av kjærligheten av vi er villige til å satse alt på hjertebarnet vårt!
Vidre, hva vil du si er det store fokus for Rudhira i fremtiden?
-Det som er viktig for oss er å være så aktiv som mulig. Et band føles ikke som et band lengre når man aldri spiller live. Så et ønskemål er å spille så mange konserter som mulig, og å få fred og fri til å skrive nytt materiale. (Hvilket vi allerede er godt i gang med.) Vi vil være et band. Faktisk, så vil vi bli flinkest i verden til å være et band. Haha. Men det er utrolig mye arbeid som ligger bak, det å lage og gi ut musikk. Men om man ser bort ifra ”business”-parten, så er det ganske enkelt hva vi har lyst til å gjøre.
Vi har lyst til å være et aktivt live-band, og vi vil gi ut materiale fortløpende og holde oss i den kreative ”zonen” så uavbrutt som mulig. Men vi har nok mange læreprosesser foran oss fremdeles, så vi får se hva vi klarer å få til. Man kommer langt med lidenskap og gode venner.
Hva har vært den beste opplevelsen på festival -eller konsertfronten så langt i livet?
-Muligens å se Judas Priest live på lerkendal i ’08. En annen mulig favoritt var å se Devin Townsend referere til sine seksuelle bragder under konsert på betong i Oslo i fjor. Han spilte også jævlig bra!
Har du noen siste ord til leseren, anbefalning av øl -eller oppskrift på bestemors pai?
-Vel. Om den kjære leser møter meg på gata så kan vedkommende gjerne dele både øl-anbefalninger og bestemors pai-oppskrift, så jeg kan spre det gode ord videre.
Under et slikt scenario så vil jeg helt sikkert ivrig spørre om en har hatt tid til å sjekke ut plata vår, og om det viser seg å være så, så vil jeg helt sikkert gi vedkommende en klem, og ikke minst takke for å innvies i gastronomiske hemmeligheter og for øl-tips.
Til våre bransje-comrades der ute: alt er mulig om man ikke gir opp.
It’s a long way to the top, if you wanna rock’n’roll.