Djevel - Djevelens verk!

Intervju - 02.06.2011 - Skrevet av: haavard
Det pirrer sjelden i meg det som kommer av norske Black Metal band for tida, der de fleste virker til å mangle essensen i musikken. Djevel er derimot unntaket, som fanger den gamle feelingen. Debutplata "Dødssanger" er ute nå i juni, så da var det veldig naturlig å stille hovedmannen bak bandet, Ciekals, noen spørsmål.

- Ditt tidligere band Ljå var jo aktive en ganske lang periode, hvordan var det å starte opp fra scratch igjen med Djevel ?


Tja si det, Ljå holdt det vel gående i ca 8 år, men strengt tatt var aktiviteten laber bortsett fra studio. Det føltes på mange måter naturlig å gå videre med noe helt nytt når jeg innså at Ljå ikke hadde livets rett lenger. Det var i all hovedsak avstanden mellom meg og resten av bandet som førte til dette. Når jeg i tillegg var i full gang med å skrive neste Ljå plate på egenhånd uten å øve med de andre så lå det vel i kortene at jeg skulle stikke. Så da jeg bestemte meg for å gå videre med Djevel var det egentlig bare en forløselse, og en kreativ malstrøm som fikk fritt utløp.


- Du var jo alene ganske lenge om skriveprosessen, når bestemte du deg for å dra inn en hel besetning ?

Siden jeg ikke er en habil trommeslager så var det jo klart fra starten at jeg på et punkt måtte dra inn minst en person for å få Dødssanger på tape, men planen var aldri å inkludere andre medlemmer. Djevel ble egentlig ikke et band før ca en mnd før innspillingen. Grunnen til det var at jeg innså at jeg ville dra mer nytte av å dra med folk som faktisk spiller bass og trommer, enn at jeg gjorde dette selv. Ferdighetene mine på bass og trommer beregnser seg da jeg er gitarist og låtskriver



- De andre i bandet er jo forholdsvis kjente navn, hvorfor plukket du akkurat Erlend og Mannevond med på Djevel ?
Var det andre navn inne i bildet ?


Det har vært mange inni bildet på visse tidspunkt, kjente og ukjente,så at det ble akkurat Erlend og Mannevond var forholdsvis tilfeldig.

Erlend møtte jeg via en felles bekjent, det viste seg at han var fan av Ljå, så jeg spillte et par Djevel sanger for ham. I utgangspunktet skulle han kun gjøre vokal på Djevelheim, og at jeg skulle ta resten. Nå ble det motsatt, at jeg har vokal på en låt, mens han tar resten, riktignok har jeg litt clean og andre former for vokal på hele plata, men Erlend bærer det hele som en brent bjelke i et kirketak.
<
Mannevond og jeg spiller sammen i Nettlecarrier, så jeg er jo godt kjent med hans ferdigheter på bass, men han kom faktisk ikke inn i bildet før en måned før innspilling.



- Produksjonsmessig så har albumet fått en ganske retro norsk-klingende lyd. Var dere veldig bevisste på akkurat hvordan
det skulle låte når dere gikk i studio ?


Ja definitivt, alle innspilllinger jeg har gjort med mine tidligere band og da spesiellt med Ljå er jo et resultat av at jeg har spillt black metal siden 1992. Så det er ikke tilfeldig at jeg ender opp med dette lydbildet. Jeg misliker sterkt maskingevær-plastikktrommer og annen styggdom som mange band desverre av en eller annen jævlig merkelig grunn liker(????). Jeg hadde og en glimrende produsent i Ruben Willem fra Haust som deler mitt lydbilde. Vi gjøre for eksempel helller ikke ting som å klippe og lime, det du hører er slik det var da vi spillte i studio.
Basta bom og oppnedkors på halsen.


- Og snekre sammen plata tok jo ikke så lang tid når dere først var i studio ?

Nei hele prosessen tok vel 6 dager nøyaktig, og da hadde vi faktisk kun hatt 2 øvinger, vel og merke uten Erlend. Han hadde aldri sunget på 4 av sangene før studio. Det er jo ingen grunn til å gjøre ting 20 ganger når man kan gjøre det en gang liksom. Det handler om en feeling og beherskelse.



- Har du noen favorittlåt på albumet ?

Hmm vanskelig. Låtene representerer ulike aspekter ved black metal for meg, noe vakkert mens annet stygt. Om jeg måtte velge så tror jeg kanskje det må bli Da kvinnene brant eller Vi malte verden i sort . Begge låtene inneholder mange ulike elementer som i mitt hode maler optimal norsk black metal svart som det skal være.


- Hvordan ser du forholdet mellom musikk vs tekstene. Legger du ned like mye arbeid for å få tekstene til å stemme overens med musikken ?

Tekstene og musikken går tett hånd i hånd.Den ene hadde dødd uten den andre. Dødssanger består av et konsept og en historie om å inngå en pakt med Djevelen. Fra start til slutt, eller fra fødsel til død om du vil. Det er ikke bare evinnelige oppramsinger om mørke skoger og onde fjell, det ligger en tanke og en mening bak alt.


- Hvilke forventinger har du egentlig til plata ? Tror du folk enda er klare for denne typen metal her til lands ?
Kanskje enda mere spennende å se om utlendingene omfavner ett nytt norsk band ?



Mine forventninger til plata er innfridd allerede, det ble akkurat slik jeg villle. Når det gjelder omverdens oppfatning så virker det som om det har skjedd en del med den siden jeg sist slapp plate med Ljå. Den gang var det så og si kun undergrunden som ble oppmerksomme på den. Denne gangen har det vært overveldende interesse fra alle mulige kanter. Alt fra Terrorizer og Pyro på Nrk P3 til håndskrevne fanziner i Canada har tatt kontakt denne gangen. Det virker som om folks aksept for mørkere saker er økende. Antakeligvis må band som Satyricon og Kvelertak ta en del av skylda, uten at jeg vil sammenliknes med dem. Responsen fra utlandet er at dette er tradisjonsrik norsk black metal som har vært savnet, så da er jeg fornøyd



- Nå er vel kanskje ikke Djevel noe komplett liveband, men er det aktuelt om muligheten dukker opp ?

Tja si det, vi får se. I utgangspunktet er jeg ikke så glad i livespilling, men det er ikke umulig med noen opptredener. I riktig setting (les IKKE inferno)ville det gjort seg bra tror jeg.



- Du har jo hengt med innen Black Metalen i ganske mange år nå, fra dine tidligere dager i Stavanger. Hva synes du
musikalsk er den største forskjellen hvis du ser tilbake til dine tidlige år på det tidlige 90-tallet ?


Huff ja man begynner å bli gammel. Den aller aller aller største forskjellen på de dagene på 90-tallet og i dag er at følelsen som vi hadde den gang og som omgav oss er borte. Ikke for oss, men for alle andre som var så uheldige og ikke være med den gang.. Det overfører seg og til musikken. Alt for mye black metal er følelsesløst og lite potent i dag. Ta for eksempel First Spell plata til Gehenna fra 1994,, en relativt rolig og melodiøs plate uten blastbeats. Den inneholder tusen ganger mer følelse og mørke enn alt som et band som f.eks Svarttjern gjør i dag, til tross for at sistnevnte er mye hardere musikk. Så når Gehenna oppnår en slik følelse(til og med med synth som egentlig er fyfy) så er det veldig beskrivende for mange av dagens yngre band, uten at de skal ha ris av den grunn, det er bare slik det er, desverre for dem og heldigvis for oss. Alt for mange band i dag driver bare med brutalitet uten følelse, og det er ikke det som er black metal,hvertfall ikke for meg. Det hjelper ikke å spille fort på trommer om man spiller seg bort fra følelsen.. Det er sikkert derfor termen ekstrem metal har dukket opp, hva faen er det egentlig?


- Og hvis du skal plukke frem tre skiver fra sjangeren både fra de tidlige dagene vs de siste årene, hvilke seks album ender du opp på ? Og er det noen skiver som kommer som du virkelig ser frem til ?

ahhhh tough question, egentlig umulig å velge 3 skiver fra gamle dager uten å være forutsigbar
gammal vs ung:

Bathory:Under the sign of the black mark
Beherit: Drawing down the moon
Samael: Worship Him


Nye
Negative Plane- Et in saecula saeculorum
Orcustus- Orcustus
Wolves in the throneroom- Black cascade


Av nytt ser jeg frem til bla Gehenna og Taake



- Hva er neste trinn på stigen for Djevel nå ?

Nok et skritt ned mot siste trinn og avgrunnen.