Uriah Heep - USF Verftet, Bergen (22. November)

Artikkel - 23.11.2018 - Skrevet av: Martin Uriah Heep regnes for å være en av de fire store innen tungrock, sammen med Deep Purple, Led Zeppelin og Black Sabbath. Da sier det seg selv at det er obligatorisk for enhver person med selvrespekt å få med seg dette bandet live. Ellers er Uriah Heep et av de bandene med mest gjennomtrekk med tanke på medlemmer, og i dag er det kun Mick Box igjen fra originalbesetningen. Vokalist Bernie Shaw og keyboardist Phil Lanzon er også gamle travere, men de slapp ikke til før i 1986. Trommis Russell Gilbrook ble medlem i 2007 og bassist Davey Rimmer i 2013. En salig blanding av ungt og gammelt blod med andre ord. Greit å få inn noen ungfoler for å redusere gubbefaktoren si

29. August 2018 ga denne besetningen ut albumet «Living the Dream», og det er altså denne platen som er grunnlaget for turneen. Ved første øyekast vekket dette skeptikeren i meg. Dette vil jo naturligvis bety at hovedvekten lå på nytt materiale, og ikke det glade 70-tall hvor kremen åpenbart befinner seg (jeg regner med at det er en utbredt mening blant fansen). Jeg hadde rett i dette, men jeg forventet ikke å få hodet mitt blåst i fillebiter med musikalsk pumpehagle av nye Uriah Heep-låter jeg aldri hadde hørt!

Konserten startet med et eksplosivt frontalangrep i form av låten «Grazed by Heaven». Vokalisten kom inn på scenen som en hissig sølvape i parringstid, med røde boots og trange jeans med patches på. Og det fremstod like jævla harry som fett. Trommisen misbrukte trommene på det aller groveste, han banket rett og slett dritten av dem. Jeg trodde scenen skulle kollapse, men det gikk heldigvis grreit. Jeg ble overrasket over hvor mye de klarte å melke ut av dette materialet. Godt samspill på scenen. Publikum ble tatt på sengen. Altså ikke på en seksuell måte... eller jo, det var egentlig på en litt seksuell måte.

Deretter gikk de over til låten «Return to Fantasy» fra 1975. De fremførte denne fint, til tross for at det kun var et av medlemmene fra denne besetningen som var med på innspillingen av låten. Uansett hvor mange ganger medlemmene skiftes ut, så er de lik seg selv på den ene eller andre måten. Det er ganske imponerende etter så mange år. Ingen av vokalistene har kunnet måle seg med originalvokalist David Byron, men jeg synes at Bernie Shaw leverte de gode gamle låtene (eller «blasts from the past» som han kalte det) nesten like bra. Han spøkte også med at publikum sikkert hadde mer greie på låtene fra 70-tallet enn han

Kvaliteten holdt høyt nivå utover hele kvelden. Flere av de nyeste låtene var i grunn ikke så fabelaktive, men de melket dem såpass hardt live at utilstrekkelighetene ved dem druknet i scenekarisma, sceneshow og musikalsk kjemi seg i mellom. De kommuniserte også svært godt med publikum. Innsatsen var upåklagelig. De spilte tett. Lydbildet var tykt og fint. Bassisten, trommisen og keyboardisten la selve grunnmuren på ypperste vis, og gitaristen og vokalisten sementerte underlaget som bare habile musiker kan gjøre. Godt jobbet

Når låten «Rainbow Demon» fra 1972 smalt i gang sammen med røyk i alle regnbuens farger, ble jeg bergtatt. Sa jeg forresten at jeg digger denne låten?

Når de så nådde de progressive rockeperlene «Gypsy» fra 1970 og «Look at Yourself» fra 1971 ble ørene mine så stimulerte at en ørgasme var uunngåelig. Dette er mine favorittlåter av Uriah Heep, og de høres magiske ut på plate. Da kan du jo selv regne ut hvordan de låter live...

Og når man da tror det ikke kan bli mer grandiost, så avslutter de hele driten med en av tidenes hitlåter «Easy Livin’» fra 1972. Jeg sier ikke mer

8.5/10