Buktafestivalen 2018 - Festivalrapport

Artikkel - 30.08.2018 - Skrevet av: Frank Så var det den tiden av året hvor en har med å innfinne seg i Telegrafbukta. I motsetning til tidligere år så så ikke værmeldingen helt lovende ut, men bra musikk skulle en få likevel. Skambankt var første band ut på torsdag, og O Dessverre - regnet ble hardt over Tromsø denne ettermiddagen. Bandet gjorde dog jobben bra, og lyden var likeså, bassist Tollak fikk bursdagsfeiring, så joa, det ble da en ålreit åpning på festivalen, selv om undertegnede måtte ta konsekvensene av et litt for lett klesvalg etterpå.


Tørre klær var på når Thåström entret scenen, og det skal sies at jeg aldri har fått ordentlig foten for musikken til Joakim, selv om jeg har hørt fra fyren i diverse konstellasjoner siden Ebba Grön og Imperiet på åttitallet, og jeg har også sett han live før. Men at han er en scenepersonlighet, og kanskje også poet, det skal han ha. Han gir alt og lever seg helt Parkinsonsk inn i det jeg synes til tider blir litt for ensformige og kjedelige sanger, selv om en del er hørbart også, og det tar seg opp litt etterhvert til en greit hørbar konsertopplevelse.


Årets psykedeliske innslag står Kevin Morby for. Han og bandet står for en ganske laidback, singer-songwriter stil, med en del New York-influenser, og sliter litt med å få med seg folk på turen, noe kanskje grunnet det litt grå været, men nok også fordi musikken blir litt daff, og Morby er også en ganske daff sanger, dessverre. Morbys gitarist Meg Duffy ligner en del på en ung Suzanne Vega, som jo også ligger i noe av det samme musikalske landskapet som denne gjengen.
Jaja, greit nok.


Nå var turen kommet til årets første gjenforeningsheadliner, The Hellacopters. Er over 15 år siden jeg så de sist nå, må vel ha vært i 2001, så det lå an til å bli et trävligt gjensyn.
Bandet viste fra første akkord at de var i form. Her var det rock’n’roll for alle penga, og de hadde en forrykende åpning. Dregen var jo tilbake, og han showet og fikk med publikum. I midterste delen av settet var annenhver låt ei rolig ei, så intensiteten falt noe, men det tok seg opp igjen på slutten, og vi fikk flere godlåter. At en innimellom får typ “Cold Gin” eller “Kick Out the Jams”-vibber er ikke bare negativt når det gjelder Hellacopters, det bare viser hvor bandet kommer fra inspirasjonsmessig. Vi fikk det meste av go’låter, slik som “By the Grace of God” og “Toys & Flavors”, selv om de kunne tatt med et par ekstra av de gamle da. Nicke og Dregen hadde en del dueller, hvor det meste var ganske artig. Organist Bobba Fett hadde 24-årsdag (for rundt 24de gang..) så da ble det bursdagsang og fire ganger “Hurrah” på rättligen svensk vis. Det skulle så absolutt vært sol, men øllet fikk ben å gå på alikevel, så det ble da en fin torsdagskveld.



Været skulle ikke være helt på festivalens side på fredag heller. Etter en ålreit formiddag så begynte det jommen å regne igjen når Backstreet Girls skulle begynne spille. Det varte dog ikke så lenge og gutta gjorde da åpningsjobben til godkjent, her var det boogie ‘till you puke. Bjørn Müller så like sliten ut som vanlig, men han hangler da med med, lik Joey Ramone, og han fikk seg et skrubbsår på kneet tidlig. Dette var siste gigen til trommisen Martin H-son som bor midt i de svenske skoger, så nå slipper han å kjøre 40 mil for å dra på øving. Han blir nok et tap for bandet, for han er stødig som fy - Fire flate er ikke bare fire flate, altså. Så det blir spennende å se hvem de får inn. Ellers så kjørte Petter Baarli på med gitaren, skjønt det virket litt billig og i overkant skjevt og skrukket i dag, dessverre. Hadde håpet å se veteranene i litt bedre form, og det kan hende det ble for tidlig på dagen til å få boogie-foten ordentlig i gang.


Etter bakgårdsjentene var ferdige tuslet vi bort for å se Franska Trion - Det jeg hadde hørt av bandet på forhånd var mildt sagt spesielt, men en fikk nå se også. De var jo bedre live enn på plate, skjønt det sier kanskje mer om platene.. Piano, bass og trommer spiller sær jazz med enda særere vokal. Mja. Øl neste.


Og så Television. Et band jeg har hørt om, men ikke hørt selv før oppkjøringa til Bukta. Det var kanskje ikke så rart heller, siden de la inn årene rett etter de ga ut skive nr 2 i 1978. Nå skulle de spille gjennom hele debutplata, “Marquee Moon”. Og de så ut som og spilte som 70 år gamle karer som skulle spille gjennom ei 40 år gammel skive, dessverre. Ganske stivt, lik Tom Verlaines fingre denne dagen. Han syntes det var kaldt her i Tromsø, så han stilte med hettejakka godt trukket ned over hodet. Mye tid mellom låtene ble brukt på å fikle slik at gitarlyden ble riktig - ustemt var det også, og vokalen ble mer eller mindre mumlet inn i mikrofonen, så noe utpreget live-band vil jeg ikke si de er, selv om låtene i seg ikke er helt borte vekke - På plate, vel og merke.


Da skulle det bli andre boller med Heave Blood & Die - et nytt og spennende bekjentskap. De spiller en slags moderne dronedoom, men med klare linker tilbake i historien. Jeg hører mye tidlig nittitalls doomdeath her, litt som Anathema og The Gatherings første, og tidlig My Dying Bride. Men det er også annet, som i “Warsaw” (ikke Joy Division cover) - Det at de synger “Lost control”, “Transmission”, “Closer” OG “Love Will Tear Us Apart” omtrent i samme setning gir også noen assosiasjoner i retning et band dette ikke er en coverlåt av, og da ikke bare tekstmessig, men også i vokallinjene. Er nok godt mulig det er gjort med overlegg ;)
Et annet lurt trekk ift å skille seg litt ut i massen av dagens droneorkester er bruken av fuzzorgelsynth, eller hva jeg skal kalle det. Det er et kult innslag og de får også et showelement live med Marie Sofie Mikkelsen og hennes dansing. Midt i settet benyttet gitarist Mads Ystmark seg av anledningen til å ta seg en gåtur blant folk. Kjekt med trådløst utstyr. HB&D var årets overraskelse på Bukta - hjemmeseier og de vinner nok publikumsprisen, på litt samme vis som Frank Carter i fjor.


Etter HB&D var det tid for Slowdive, som jeg fikk sett i øse-pøse regn i Trondheim i fjor sommer. Det var en konsert jeg blir å huske, ikke bare for været, men også fordi musikken varmet. Shoegaze-veteranene ble jo gjenforent for et par år siden, og ny skive har de også fått ut. Ikke at låtene der skiller seg vesentlig ut fra nittitalls-materialet, for det gjør de ikke, og vel og bra er kanskje det. Publikumskontakten er jo litt so-so, det er tross alt shoegaze, og gitarist Christian Savill så tidvis ut som han hadde lyst til å kverke noen.. Men det ble da en trivelig stund i år også, i noe bedre vær, og bassen, ja lyden generelt var veeldig høy. Da slipper en i hvert fall å høre på sjitschjatt fra fulle nordlendinger ;p


Etter å ha fått blåst ørevoksen (om den gikk inn eller ut er ikke så godt å si) tenkte vi å få med oss Norsk Råkk, noe av det i hvert fall. Ska er jo kult, i hvert fall i små doser. De hadde med blåsere og de tok også en finfin cover av Raga’s “Slakt”. Det er ikke helt på nivå med Hopalong Knut, men underholdende nok.


Så var det tid for årets andre gjenforeningsheadliner, Gluecifer. Der f.eks Bjørn Müller og Backstreet Girls er litt skranglete av seg, litt som en gammel trikk, så er Biff Malibu og Gluecifer det tyngste godstoget som kommer dundrende. Uten å si et vondt ord om trikken altså, for trikken har jo langt mer sjarm enn godstoget, også i overført betydning som her. Men ja, Gluecifer var superproffe og de hadde fått skrudd svinefet lyd - jeg hadde faktisk ikke regnet med det. Biff viste også pondus på scenen og var sjefen.
Det kom så noen låter med mer “patos” (som Biffern kalte det) midtveis i settet, yawn - nei, Gluecifer skal ikke være ikke patos - de er ensbetydende med testosteron og varmt øl, men det ble da en ganske fet forestilling totalt sett.

Etter det var ferdig i fjæra hadde vi sånn halveis en plan om å dra inn til byen og se Jadudah, som jeg synes virker spennende, men når de skulle spille etter et annet band, først klokka halv to på natta, så ble det dyna i stedet altså.



Moddi var først ute på lørdag, og jommen var det finvær da også. Dvs lyn, torden og regnvær gjorde at de måtte vente et kvarters tid før de fikk begynne å spille.. Men de kom da endelig i gang, med det som var den siste konserten på “Unsongs”-turnéen, eller hva en skal kalle det. Han har i hvert fall reist rundt i hele verden og spilt disse “forbudte” sangene de siste 3 ¹/² årene. Én ekstra ble det plass til, “House by the Sea”, som nok klang ekstra godt blant nordlendingene, som ofte har et forhold til det å ha et hus ved sjøen. Jeg har jo fått med meg en del av disse konsertene de siste årene og låtene kler den litt vare (men tidvis desperate) Moddi-innpakningen. Selv om det skal bli bra å få hørt låter fra de andre skivene også da nå fremover. “Army Dreamers” & “The Shaman & the Thief” var som vanlig blant høydepunktene. Personlig skulle jeg ønske “Where is my Vietnam?” var blant de utvalgte fra plata, dog. De russiske ambassadørene fikk en hilsen i forkant av Pussy Riots "Punk Prayer", og Moddi håpte de var til stede for å få høre den - Siden de hadde så lite lyst til å høre den sist Moddi spilte i Nordens Paris at de gikk inn med full tyngde for å få den stoppet, og tydeligvis lyktes den gangen.


Pønkeveteranene i Dwarves begynte å spille akkurat på slaget når de skulle, midt i den roligste sistelåta (.. I am Joseph ”) til en litt forsinket Moddi, det ble litt av en overgang. Så vi tuslet ned for å se litt mer når Moddi var ferdig. Det var da litt artig. Ganske presis og kontant, med litt skrå tekster uten så mye alvor, og det var sannelig ikke praten mellom låtene heller. Det gikk på prat om at Dwarves var verdens beste band og Blag Dahlia, han selv, var verdens mest sexy mann. Det var dog ingen maskekledd figur og skuffende lite kontrovers ift hva som var forventet(?). En mer eller mindre vanlig konsert altså. Vi dro for å få med oss litt Årabråt også, og ja, det var sært.


Bel Canto var hovedgrunnen til at en var i Tromsø, og om en skal fortsette med vær-puns så kan en si at om ikke været var Shimmering, Warm & Bright så ble musikken det. Hele skiva skulle spilles, og her snakker vi om en bauta, og en klar topp ti i når tidenes beste norske album skal dras fram. Jeg så de ikke hadde med seg bassist, så de ville kanskje holde seg nær albumets originale uttrykk. Og det funket forsåvidt, selv om det nok hadde gitt bandet et ekstra element å spille på, på sett og vis. Minnes noen konserter på 90-tallet hvor Kirsti Nyutstumo gjorde mye ut av bandets bassganger. Erik Ljungren hadde dog grei køl på brettet sitt, så jeg klager ikke. Ellers var det perk og kor fra i fjor, altså Anneli’s soloband. De kjørte låtene i albumrekkefølgen, med side A og side B, og høydepunktene kom som perler på ei snor. Gåsehuden kom ordentlig når første strofe fra “Die Geschichte Einer Mutter" kom - hvilken stemme det er på den dama! Det var seff allsang av diverse valører under tittellåta, som er den låta folk flest har hørt. Dessverre var det masse prat av fulle nordlendinger under hele konserten, noe som ødelegger noe for helhetsopplevelsen. Skjerpings, folkens. “Spiderdust” var vel av låtene som tjente litt på at det ble kjørt synthbass, den funka bra. Det ble også tatt inn litt strupesang, som jo Anneli har brukt litt de siste årene. Siden de hadde en time (og skiva varer litt under) så valgte de å spille den tekstløse, og litt underlige og skrullete “Agassiz” fra debutskiva som ekstra etter de vakre tonene fra “Mornixuur” tonet ut. Jeg ville nok heller ha spilt ei låt som gikk mere inn i stemningen fra skiva, som f.eks “Paradise”, og ikke noe slikt klovnenummer, som brøt såpass med resten, men dem om det.


Samsara Blues Experiment bød på en solid dose stonerrock, hverken mer eller mindre faktisk. Tyskland begynner å få en del bra band i sjangeren. Det var bra trøkk, men kanskje litt lite karisma.


Sivert Høyem var neste nordlending ut på hovedscenen, og hva skal en si? En fikk både sololåter og en del av det beste fra Madrugada, så han scoret godt hos hjemmepublikummet. Det var kanskje litt i overkant trygt og godt, da jeg har sett han farligere før. Mulig det skyldes koseskjegget han hadde grodd ut for anledningen?


Etter Sivert så ble det litt sittende betraktning av Metz, og det vi hørte derfra fristet ikke til å gå nærmere. Vi skulle egentlig ha fått med oss Sondre Justad avslutningsvis, men en vond fot gjorde at vi sa takk for oss for denne gang. Har jo hørt ham før, men ikke som headliner. Hørte i etterkant det var et bra show fra Lofotingen, så litt synd var det å glipp av det, men lite å gjøre med.



Alt i alt så var det igjen en fin festival, selv om den ikke helt matchet de foregående, hverken på vær eller musikk. Og så er det lov å håpe på litt mer Mettall(!) til neste år :-)