Pstereo 2018 - Torsdag

Artikkel - 22.08.2018 - Skrevet av: haavard
Torsdag 16. august 2018
Marinen, Trondheim
Publikum: ca 8000
Bilder: Ingen, det var for vått

August tradisjonen med Pstereo-festival er uunngåelig. Festivalen som spenner over et vidt spekter av sjangre og som forsøker å likevel finne et felles multiplum for å trekke fullt sitt tilmålte areal. Det gjør de som regel og selger ut i god tid før festival, men i år var det ikke helt fylt opp der nede vei elveleiet nedenfor Nidarosdomen, noe som kanskje mest kan tilskrives været.

Fjorårets festival avsluttet med et hei dundrende skitvær, hvor ikke et plagg var tørt på de som orket å være igjen til siste slutt. Og i år så hadde værgudene tatt det med i betraktningen av at de ikke hadde helt gitt massene nok nedbør.

Så på årets torsdag så ja, det regnet. Kontinuerlig faktisk fra start til slutt, men det ble da trivelig likevel, selv om det legger en viss demper på kveldens eventer.

Bokassa var første band ute for min del, men hva som hadde skjedd med programmet der er jeg usikker på, men jeg sto enda i akkrediteringskø når jeg hørte bandet leverte sin aller beste låt i "Crocsodile Dundee" før de egentlig skulle på scenen.
Festivalprogrammet viste riktignok at de ikke skulle ha startet før 17:50, så at de gikk på et lite timinutt før det var merkelig. Men likevel, kjipt å gå glipp av begynnelsen, men jeg har jo sett dem noen ganger før nå, og de har jo fått veldig til innpass på ulike festivaler rundt i Norge etter at Metallicas Lars Ulrich var ute og sa noen gode ord om dem. Som jo er fortjent, bandet er jo bra.

Trioen leverer stødig, til tross for kun ei skive ute. De har fått rutinen på plass, og selv om de etterhvert kan virke litt cocky på scenen, der de kanskje fremviser en selvtillit de kan spare bittelitt mere av til senere i karrieren, så har de funnet sitt musikalske element. Moderne metal som kaster seg inn med både punk og hardcore-elementer er ikke helt nytt av dette tiåret, men Bokassa har liksom funnet nisjen hvor de legger opp sitt eget løp. Og det er behagelig, selv om det her på Pstereo også fremstår som at de trenger litt utvikling når de snart er klare med sin andre plate. De spilte dog nytt materiale som viste litt glimt av utvikling, så jeg har trua på at de kan følge opp debuten.

En ny bra gig av bandet, til tross for været la en grå skygge over starten av festivalen og publikum også var følgelig en blanding av interessert og spørrende om resten av helga skulle forbli like våt.


Et par timer senere på samme scene så var det et av de mest spennende bookingene på festivalen, Amerikansk/sveitsiske Zeal & Ardor. Og det ble konserten sin!
Bandet som på merksnodig vis har klart å utvikle et black metal-isk sound til å falle helt naturlig sammen med soul og gospel i en ytterst spesiell miks. Og selv om jeg har syntes at bandets to skiver har vært greie, men ikke helt på topp, så slo bandet meg tilbake på skivene etter denne konserten, og har til og med fått meg til å skjønne mere av hva som er det geniale aspektet med bandet.

For med tre mannlige vokalister, med tre unike stemmer, så legges lista fryktelig høyt om noe ikke skulle treffe når de tre leverer samtidig. Men alt var så perfekt utført, det var suggerende og rytmisk perfeksjon til tider når både de tre vokalene og de hardeste partiene slo inn, og det var neppe bare jeg blant publikum som skjønte tegninga av at dette kom til å stå igjen som en av årets beste opplevelser på Pstereo.
Takk for en meget solid booking!

Kveldens headliner og med festivalens lengste sett var ingen ringere enn legendariske Kraftwerk. Bandet som nok må ta skylda for en helt sjanger med elektronika, og har hatt stor innflytelse på det som har blitt levert av tangentbasert musikk fra 80-tallet og til idag. De fire merksnodige karene som utgjør bandet er jo ikke i seg selv noe å bivåne i 80 minutter, da de kun kommer på scenen og står bak hver sin pult. Men med et spesielt visuelt show med stor bruk av 3D og digitale effekter, helst fra en svunnen tid, så blir det likevel noe utav det.

Selv må jeg medgi jeg var skeptisk før jeg gikk til denne, da jeg rett og slett ikke har tålmodighet til noe overkill av elektronisk musikk (med noen unntak). Og det tæret på meg der jeg sto blaut som bare fanden og lurte frem og tilbake på om jeg skulle klare å holde ut.

Og det var et stramt første kvarter, underholdningseffekten var litt lav, og det tok tid før det fikk satt seg helt hos meg. Men det kom seg kraftig, etterhvert så ble jeg fasinert av matchen mellom de fire statuene på scenen og det gamle visuelle preget som mest fremsto som en tidlig 80-talls samling av grafikk, men som likevel ble et kult skue.
Nå er jeg ingen røver på å kjenne alle låtene til bandet, men det var vel på "The Man Machine" jeg begynte å virkelig trives, og hvor jeg begynte å legge linjene mot moderne elektronisk musikk. Hvor mye har ikke Røyksopp å takke Kraftwerk for ? Og det var ganske klare referanser, som om tyskerne la basisen for generasjoner av fremtidens musikk. Jeg ble imponert!

Bandets megaklassiker "Autobahn" var vel ikke min favoritt denne kvelden dog, og også når de tok effektene til en låt over mot å vise frem Trondheim på skjermen, samt Nidarosdomen, så ble det kanskje litt unødigvendig publikumsfrieri.

Men jeg holdt ut i regnet, og ved endt konsert var jeg fornøyd. Ikke en sjanger eller band jeg normalt sett hører mye på, men det var kult å oppleve en såpass viktig innovatør av moderne musikk.


Bokassa: 7 / 10
Zeal & Ardor: 8 / 10
Kraftwerk: 7 / 10