Loud Park 2017

Artikkel - 12.11.2017 - Skrevet av: haavard LOUD PARK 2017 (lørdag)
Tokyo/Japan, 14. oktober 2017
Saitama Super Arena
Publikum: ca 15000

Japan er et spesielt land. Og for musikkelskere et lite eldorado. Landet huser genuint interesserte metalfans, og Loud Park er den årlige festivalen som har en spenstig variasjon mellom hvert års line-up.
I år valgte jeg meg ut kun en dag, da den påfølgende dagen, som snedig nok var titulert "Michael Schenker Fest" var rimelig uinteressant. Greit, jeg gikk glipp av Devin Townsend, men å bruke en dag på å unngå Sabaton, Cradle of Filth og andre vederstyggeligheter, det klarte jeg helt fint. Til og med Gene Simmons Band fikk vike. Har han egentlig ikke et annet band ?

Uansett, festivalen innfinner seg i en forstad til Tokyo, Saitama, på en svær arena som tar en 15000 publikummere. Flott og moderne arena, og hvor det virkelig er et heftig utvalg av business underveis. Mat, drikke og annen mere musikkrelatert business fås i alle gangene rundt arenaen, hvor folk også ligger strødd for å ta en dupp underveis. For er det noe japanerne kan så er det å duppe hvor de finner det for godt.

Denne lørdagen er en heftig maraton av bra band, for her er det to scener som veksler på, og kun med 5-10 minutters pause mellom hvert band, og når line-upen ble som den ble, så var det lite pauser.

Brujeria er det første jeg legger mine øyne på denne dagen. Litt real grindcore på en tidlig lørdags ettermiddag er kanskje ikke vanlig kost, men rutinerte musikere som virker nesten overivrige drar det greit i land. Det meksikanske imaget bandet har er kanskje litt overdrevent, og jeg vet ikke engang om publikum egentlig bryr seg. Men det er bra med folk og respons på det bandet driver med. Kanskje ikke så rart, da grind faktisk er ganske hipt i Japan. For meg ble det greit å ha noe uformelt å starte med, ikke fantastisk, men ihvertfall et band som ville noe. Det er ikke alltid Shane Embury ser like gira ut på scenen som denne dagen.




Fra det ene til det helt motsatte, Winger var neste band ut, og her snakker vi 80-tallet. Men jeg må si jeg ble positivt overrasket, for til tross for at bandet er godt oppe i sine 50 somre, så har vintrene ikke tæret mye på dem. Meget energisk og bra fremført lett hard rock. De lever hardt på sine utmerkede musikalske evner, med gitarist Reb Beach som også er i Whitesnake, og Rod Morgenstein som ikke har gjort seg bort i mange prog-prosjekter, som f.eks. Dixie Dregs.
Nedturen kommer iform av at de må spille noen "hits" fra 80-tallet som slettes ikke har holdt seg så godt. "Headed For A Heartbreak", hvor Kip Winger inntar keyboardet for anledningen, er helt pyton, og langt unna det man kan si har vokst godt siden 80-tallet. Og kanskje litt grisete med ei låt om ei på "Seventeen" når man snart er seksti. Men dem om det.
Jeg gir dem godkjent uansett pga energi og evner.

Opeth var jeg mere spent på, og du verden som det gikk for seg. Jeg har sett endel konserter med dem gjennom årene, men aldri helt synes det har tatt av. Men til tross for begrenset spilletid på en festival, her måtte de også kutte ei låt fra settet faktisk, så var dette det beste jeg noensinne har sett dem levere. Ingen blir vel overrasket over at det er tight og godt fremført, men det var noe her hvor det så ut som at bandet virkelig ville. Presist og direkte fremført, og de fant nerven. Fem låter, hvor "Sorceress" satte standarden fra start, og "Deliverance" bare beviste at Opeth fortsatt er å regne med. Jeg ble meget imponert faktisk. Fortsett sånn.

Et band jeg aldri har sett før er Overkill, merkelig nok, så det er godt å få krysset dem av lista her. Men de hadde kanskje ikke helt dagen ? Ihvertfall synes jeg det skurret litt i lydbildet, og til tross for at bandet hamret løs og jobbet det de kunne, så traff de ikke meg mere enn sånn passe. Publikum var derimot i ekstase, noe sier meg at bandet har vært her før og behandlet folk bra, noe som trekker veldig opp. Og det viser seg at når bandet pøser på med "Ironbound" så går det bananas nede på gulvet og intet mindre enn tre store moshpiter går for seg samtidig. Det er en første gang jeg har sett.
Best var likevel "In Union We Stand", for hverken "Elimination" eller "Fuck You" til slutt overbeviste meg helt. Så vel, det ble sånn passe, men ikke for minneverdig dessverre.

Alice Cooper er en aldrende mann, men du verden han kan fortsatt å lage show, og til Japan hadde han tatt med seg hele staffasjen. Så her var det sceneshow som man er vant til.
Flott setliste var det faktisk, hvor det balanserte mye forskjellig fra karrieren, og det var vel faktisk ingenting fra den nye plata. Men lyden var ikke helt med fra start, og det hørtes litt ut som at tre gitarister på en gang er litt overkill. Men jeg mistenker at her er det mye gimmick ute og går, for det er ikke nødvendig for annet enn å ha et show som funker på publikum. For er det en grunn til å se Alice Cooper, så er det for showet. Musikken blir ikke alltid det første som når ut. Det ble da bra til slutt, ikke så sterk opptreden kanskje som jeg hadde ventet, men han haler det inn mot slutten hvor det blir mye bedre enn en litt haltende start. Og "School's Out" avslutter naturligvis det hele.




Så var det noen nordmenn på gang, Emperor har et meget dedikert publikum i Japan, og jeg er imponert over den massen som var spinnvill foran scenen her. Bandet er jo på sin jubileumstur for "Anthems to the Welkin At Dusk", og det betyr albumet i sin helhet, samt tre ekstra kutt som er noen virkelige klassikere i "Curse You All Men", "I Am the Black Wizards" og naturligvis "Inno A Satana".
Jeg hadde mildt sagt sett frem til denne konserten, men kaaanskje var det store forventninger ute og gikk, for det ble ikke noen innertier hos meg. Litt skral lyd ødela endel av inntrykket, der det virket til å være noe i lydbildet som manglet. Det ble ikke velklingende, men mere slitsomt i ørene, og slik skal det vel ikke helt være når musikken i utgangspunktet er så bra som den er. Litt morsomt å se at Ihsahn er så komfortabel på scenen, og er en liten entertainer der han har noen små moves i seg. Men når han rusler bort til Samoth og Secthdamon på bass så er det null interesse for å underholde, der skal det kun spilles. Og det kan vel ikke sies at bandet scorer høyest på sceneunderholdningen med den innstillingen. Glad for å få sett dem, ja, men jeg tror jeg må forsøke igjen på Inferno Festivalen til påske, da satser jeg på at det sitter litt bedre.



Headliner på Loud Park denne lørdagen var ingen nykommer, Slayer har en tendens til å komme hit ofte, og det tror jeg de skal fortsette å få lov til, for FOR en konsert dette var. Hvem savner Hanneman og Lombardo når det høres slik ut ? Jeg har sett dem før og aldri vært imponert, da de alltid har virket til å være fullstendig uinspirerte. Men nå er det en eksplosjon av kvalitet, hos hele gjengen. Det virker som at kjemien sitter, det høres mektig og perfeksjonistisk ut, og for å si det, den punchen de har i trommene går rett i fletta. Jeg fikk vibber til at jeg fikk nesten oppleve "Decade of Aggression" (en av tidenes live-plater), for det var nær perfekt utført, selv om en tekniker slo av en bit av PA-anlegget underveis, og også introen til "Bloodline" vel ikke gikk helt på skinner for Kerry King. Men det gjorde liksom ingenting, for det var nærmest en religiøs messe, og ja, publikum var som vanlig bananas. Men det ligger kanskje i folks natur der, det var ihvertfall noe litt annet å komme til et land som trolig er det motsatte av Norge i å respondere til musikk fra foran scenekanten. Du verden.
Loud Park som festival anbefales. Lett å komme seg til når man først er i Tokyo, og også logistikken er prikkfri. De har nok gjort dette tidligere kan man si.

Brujeria: 6 / 10
Winger: 6,5 / 10
Opeth: 8 / 10
Overkill: 6,5 / 10
Alice Cooper: 7 / 10
Emperor: 7 / 10
Slayer: 9+ / 10