Bukta 2017 Festivalrapport

Artikkel - 30.08.2017 - Skrevet av: Frank Turen var igjen kommet til å ta turen til Tromsø og sannsynligvis Norges vakreste festival, i hvert fall hvis en skal bruke omgivelsene som bevisgrunnlag. Midnattsol i fjæra med god musikk. Det blir ikke stort bedre. Vi ankom området torsdag omtrent i det Stein Torleif Bjella og kompani dro i gang festivalen, og til å begynne med var det litt som forventet; sånn passe sidrumpa, passelig bygdebittersk tekstmessig og jo, sånn høvelig koselig alt i alt. Etterhvert, spesielt mot slutten av settet tok det litt mer av, og medmusikanter som Amund Maarud og Kenneth Kapstad fikk mer fritt spillerom (noe som gjorde seg) før Bjella kom alene med kassegitaren for ekstranummeret. Så festivalen fikk en finfin åpning som jeg ikke hadde hatt all verdens forventninger til.

Etter at Bjellaklangen hadde lagt seg tuslet vi bort for å få med oss King Buffalo. Den amerikanske trioen har ei plate i ryggsekken til nå, "Orion", og de bød på litt spaca Stonerrock. Det var ikke all verdens publikumskontakt bortsett fra litt mellom låtene, men denne type musikk innbyr jo ikke til all verdens frierier heller. Det var ganske kult; selvfølgelig stort sett lange låter, og de hadde lagt litt arbeid i vokallinjene. Kul tromming, fingerbass og vokalen var av de bedre i sjangeren også, så jeg koste meg med bøffelkongen.

Så kom det masse skråling fra hovedscenen, altså var Converge i gang. Personlig har aldri jeg aldri maktet spesielt store doser med hardcore, selv ikke når det kommer i litt ekstremmetallinnpakning. Jeg ble imponert over tempoet til trommisen dog, og de hadde masse energi å by på til tross for at de nok er over middagshøyden som band. Jeg hadde regnet med litt bevegelse rett foran scenen, men det var ikke så mye. Storhetstiden deres var vel rundt tusenårsskiftet, så blodfansen er vel blitt i gamleste laget til slikt, kanskje.

En ny dose stoner ventet på den mellomste scenen i Paradisbukta, og Elder hadde enda lengre låter enn King Buffalo. Gamlingene (som ikke så så gamle ut) er også hakket mer ruglete, og fløt litt mer ut også etterhvert som låtene dronet seg framover. Vokalarbeidet var av det mer typiske for sjangeren, og virket tidvis litt monoton og lite inspirert også, sånn at en tar seg litt i å tenke at bandet bare slenger inn litt vokalinjer her og der for å ikke bli et instrumentalorkester. På den positive siden må bassisten nevnes, han var god på å få med seg publikum der han levde seg inn i spillingen, og trommisen likeså, selv om trommingen ikke var hinsides avansert. Men en får noe å se på og det gir bandet et focal point på scenen.



Highasakite avsluttet torsdagen. Ingrid hadde full rosableket 80-talls outfit på (manglet bare Ball-genseren) og det som var igjen av det hakket mer alternative og litt farlige bandet fra noen år tilbake var en gammellærerstreng Kristoffer Lo som nærmest prøvde å kommandere publikum til å røre på seg. Det ble greit nok, men selv om jeg har sett bandet noen ganger nå så blir det ikke helt min greie. Det virket som de hadde lagt igjen 3Dlaseranlegget hjemme, så da ble det bare musikken igjen å støtte seg på, som jo funker greit nok til festivalbruk. Det virket som ungdommen rundt oss var fornøyde også. Vi som begynner å bli litt gæmliser dro dog litt før de var helt ferdige, for å ha litt energi å gå på til de neste par dagene.



Fredagen begynte med Ane Brun og hun og bandet stilte i helhvitt, noe som var litt kult. Jeg hadde heller ikke sett for meg at hun ville stille med et seks manns (dvs en dame også da) backing band med bl.a to trommiser. Bassisten vekslet mellom kontrabass på to vis og elbass, gitaristen kjørte også slidegitar, og fiolinisten spilte også litt brett og perkusjon.
Alt dette bidro til et ganske variert og spennende lydbilde, hvor det ble mest fokus på den senere, litt mer funky delen av hennes karriære, ispedd en del roligere saker innimellom, bl.a hennes vesentlig mindre gneldrete versjon av Beyoncés "Halo". Hun har jo også sin egne, litt quirky fram-og-tilbakegyngende dansestil, som står gjennomført til musikken. Det ble i hvert fall en flott start på dagen, som skulle fortsette med mer støyende orkester.

Vi gikk og så litt på psykedeliaen til Sunshine Reverbation på den minste scenen, Little Henrik, men det ble litt trangt om plassen og musikken var ikke nok til at vi ble værende, så vi gikk til Paradisbukta for å se litt på Hedvig Mollestad og hennes trio. Her går det jo på instrumentalrock i pur Sabbath-stil med tidvis litt jazza gitar. Jeg er ikke akkurat kjent som noen storfan av instrumentalmusikk generelt, så til tross for en bunnsolid rytmeseksjon som nok groover rumpa av det meste Bukta hadde på plakaten i år så tar jeg meg i å ønske litt vokal i de partiene i musikken hvor jazzgitaren får mest spillerom. Jazzgitarister er vel fullstendig uenige med meg, og det gynga jo voldsomt innimellom også, men det ble altså litt ensformig i lengden for denna karen.

Neste ut på hovedscenen var Union Carbide Productions, et band jeg bare kan erindre å ha vært borti på ei svensk Black Sabbath-tributeskive jeg kjøpte på postordre fra Dolores records tidlig på nittitallet en gang. Nå viser det seg jo at dette er en gjenforeningskonsert, og 25 år siden siste plate, så det forklarer jo saken litt. Det ser ut som det er flere enn jeg som ikke har det store forholdet til bandet, men en hører hvor bl.a Nicke Andersson (Hellacopters/Imperial State Electric/Entombed/Death Breath bl.a) nok har hentet noe av garasjerock-inspirasjonen sin fra, og nok også noen av de norske banda som startet opp i den tiden, sånn som Turboneger.
Gutta/gubbene er jo blitt noen år eldre siden begynnelsen av 90-tallet, men de har spedd på med en yngre andregitarist i tillegg til han første og to(!) bassister, så de får liret ut et skeivt og skakkjørt lydbilde som svinger ganske så brukbart, og en skjønner til en viss grad sammenligningene med MC5 og Iggy & The Stooges. Vokalist Ebbot (som etter Union Carbide ble mere kjent gjennom The Soundtrack of Our Lives) er eksentrisk/småbrisen nok der han vimser rundt på scenen og mumler svensk mellom låtene. Vi går etterhvert og får i oss litt mat mens vi hører musikken litt mer på avstand. Av låter syntes jeg "Ring My Bell" rocka godt i foten.

Etter gassulykken dro vi for å bli Resirkulert litt, og gutta viste en trygghet og selvsikkerhet på scenen, til tross for at det så ut som de var en gjeng med 16-åringer. Nå var de vel sikkert et par år eldre enn som så, jaja. De hadde teft for gode melodier og ligger musikalsk ganske nært tidlig Kråkesølv, kanskje med en dæsj Sondre Justad, men ja - tydelig nordnorsk signatur. Vi stod et lite stykke bak, og desverre ble det mye prat rundt oss, både fra "kjærringe" og "kara" (en uting i det store og hele på konserter for tia) så vi trakk ned til Paradisbukta igjen for å få med oss noe av DePress.
Gammelkommunistene sto formelig i kø foran scenen, og de gliste fornøyd fra den ene siden av skinncapsen til den andre. Andrej Nebb & co spilte gjennom hele "Block to Block"-skiva, pluss et par singler i tillegg til slutt. Fiskepudding ble det også. Når settet var ferdig hadde de fortsatt litt tid igjen, og Nebbdyret benyttet da anledningen til å gi "Bo Jo Cie Kochom" en ny runde, selv om han sa at han ikke brukte å spille låter på nytt, men han var litt misfornøyd med den første fremføringen, så da ble det rett den andre gangen. Og Buktapubliken hadde ikke noe mot det de heller, så polsk allsang gjallet utover fjorden.

Etter DePress'en tuslet vi mot hovedscenen hvor det skrallet i Agderske rrrr'er, og Honningbarnas musikk skarret minst like mye som dialekten. Mitt forhold til hardcorepunk trenger ikke enda en utpløying, men det virket som ungdommen satte pris på det da, med moshpit og det hele. De hadde masser av energi, spesielt vokalisten, og han var flink til å få med seg publikum.

Vi gikk i stedet ned til fjæra ved Paradisbukta med en øl og ventet på The Mystery Lights, som var en forventet höydare for vår del. Og de infridde til gangs. Musikalsk ligger de i mid-60-talls angstpsykedeliaen, med littegranne garasjerock ispedd for trøkket sin del, men med fokus på låtene og fabelaktige gitarharmonier mellom to gitarer med forskjellig sound. Brooklynbandet har masse energi de pøser ut, og spesielt frontfigur Mike Brandon står fram som en duracellkanin med sin lyse, men kraftfulle vokal og lutete stil der han omtrent henger over gitaren. Dette var en innertier, Bukta!



Så var det tids for show med store bokstaver - Alice Cooper er ikke kjent for å spare på effektene, ei heller klisjéene, og denne fredagskvelden er intet unntak. Her ble det nesten som å være på konsert på 80-tallet igjen. Han åpnet med en av sine tyngre låter, "Brutal Planet", men allerede fra låt to begynte det å komme gamle hits; "No More Mr. Nice Guy" var først ut, og de kom litt her og der, både fra 70- og 80-tallet, og med en del nyere saker også. En kom selvfølgelig ikke unna den obligatoriske gitarsoloen heller, framført av den kvinnelige galleonsfiguren..uhm..sorry, gitaristen Nita Strauss. Cooper stilte for øvrig også med tre gitarister, hvor de to andre Mick Mars'ene(og bassisten) nok var vesentlig nærmere Alice i alder enn frøken Strauss. Ozzy var jo også kjent utover på 80-tallet for å plukke med seg de gitaristene med best hår (mannlige dog), men det funker jo i show-sammenheng, og hun er jo dyktig. Og ja, selvfølgelig - vi fikk jo servert en trommesolo også. Mangla bare bass-soloen så hadde 80-tallstrippen vært komplett :-)
Dollarsedler regnet under "Billion Dollar Babies", mens "Poison" utløste den største allsangen. Under "Feed my Frankenstein" kom den elektriske stolen på scenen, med litt grillingz og masse røyk, før 4-meters Frankenstein-Alice gikk seg en tur rundt på scenen. Herlig. "Only Women Bleed" var fin som alltid, og giljotinen kom også opp etter at Alice hadde vært innom asylet en tur etter en runde med ei ikke helt god sykesøster. Chop chop suey. Jeg synes ikke hodet lignet helt lengre da, men det har vel fått seg noen runder før. Artig læll. De spilte også en helt ny låt fra den kommende "Paranormal"-skiva, den var ikke helt ueffen. Avslutningsvis spilte de "I'm Eighteen", og hvis Alice holder på i drøyt ti år til så kan han faktisk synge "I'm Eighty and I like it" i stedet. Her har vi jo en av de sprekeste 69-åringene i rockesirkuset, så se ikke bort i fra at så skjer.
Ekstranummer ble selvfølgelig "School's Out", med en dæsj "Another Brick in the Wall" og det passet jo bra siden det var sommerferie og greier. Dette ble et vel blåst show av Alice & co.



Litt småtrøtte kom vi oss avgårde til lørdags formiddag også og fikk med oss et par av konsertene. Vi ankom litt uti settet til Psychosaints og det hørtes kult ut. Trioen spilte småprogressiv metal med litt grungeelementer. Det sistnevnte skyldes nok litt vokalisten, men jeg synes det funka, vokalen også. "Equilibrium" var ei kul låt som jeg la litt bak øretog på refrenget dro tankene litt mot Fates Warning og soundet til en del av de norske bandene på 90-tallet. Dette er utelukkende ment som et kompliment. "The Barbie Collection" var litt mer Tool i utrykket, men den var også bra. Disse gutta tror jeg vi blir å høre mer til.

*Advarsel* (Musikalsk tankesynsingsavsporing følger...) ...Forresten så synes jeg Bukta kan legge av litt mer plass til slike mer melodiske metallband også, eller ja, også Death, Black, Doom, Prog (og whatever) og kanskje kutte litt i den ensporete bookingen av stonerband, som det var i hvert fall to-tre av i år..og i fjor også om jeg husker riktig (og de kan også godt kutte i/ut hardcoren for min del om jeg skal bli veldig personlig, menmen litt må en vel ha ;-p). Det kan bli noe ensformig, synes jeg da, sjangeren er veldig snever. Jeg har skjønt såpass at Tromsøs nasjonalmusikk er garasjerock og sludgy stonerrock med lange, drøye låter, og Egon har nok siste ord i det meste (og sikkert første også) direkte eller indirekte, og det får så være. Jeg skal i ikke legge meg ut med garasjerocken da, der det tross sjangerens sneverhet i utgangspunktet var en del variasjon i år faktisk, med band som tenkte utenfor boksen. Bra booka. Men for min del var det litt lite og ensformig på metallfronten altså. Jeg så masse folk med forskjellige metallskjorter, og påfallende få av disse var av det slaget som var mest representert på scenen i år. Så gjerne litt mer variert metall til neste år, takk :)

Jaja, dagens lille hjertesukk. Nå var det tid for hovedgrunnen til oppmøtet denne formiddagen; dronninga Anneli Drecker. Jeg tror dette er første gangen jeg ser henne solo faktisk - har en del Bel Canto-konserter under beltet dog. Hun hadde også med seg lag av dyktige musikere, så det ble en flott affære. Vi fikk servert låter fra alle fire soloskivene hennes, med mest vekt på de to siste, som begge har kommet i løpet av de siste par årene. De to første er jo vesentlig eldre.
Og musikken passet perfekt i den settingen en hadde her, med fjell og hav i bakgrunnen og sjølukt i nesa. Tidvis litt kjørlig musikk, men som man blir varm inni seg av. Det var mange høydepunkt, "All I Know", åpningslåten på "Tundra"-skiva, som nok kunne sklidd inn på ei Bel Canto-skive, var en tidlig höydare, og etterhvert kom også de nyere godlåtene, men uten så mye haka.

Mellom for- og ettermiddag/kveldsdelen av programmet dro vi inn til sentrum igjen, og etterhvert ville vi ha oss en Blårock-burger. Det var vi ikke alene om. Det varte og rakk, og det tok godt over en time, ja nesten en og en halv, før godsakene kom på bordet. Men den var særdeles god, og hadde utviklet seg fra den kilos tunge kjøttkaka jeg hadde sist jeg spiste her for borti ti år siden. Anbefales hvis du er innom Tromsø, men pass på at det ikke er fullt av andre som skal spise.

Burger-ventetiden gjorde at vi misset det første drøye kvarteret eller så med Turboneger, men det virket som de hadde fått opp stemninga uten oss. Bukta kjører samma opplegget som med Jokketourettes i fjor - kjør på med den mest øltørste og rølpete gjengen først, så får en opp stemningen med en gang. Og det funka jo. Steve Sylvester sang bedre enn hva jeg husker å ha hørt tidligere, og han og Happy-Tom Selters flørta åpent med publikum. Noe virka over middels velbrukt men, det det funka nå. Folk gaula med til "The Age of Pamparius", og på slutten gaula de at de hadde ereksjon også, både kvinner og menn. Så joa, oppdrag utført. Del 1:4 av 90-tallskameratene unnagjort.

Det var helt klart festivalens mest folksomme dag, og festen bare fortsatte i Paradisbukta. Tidligere Gallows-frontmann Frank Carter skulle egentlig spilt nest sist med sine Rattlesnakes, før Seigmen, men pga at de måtte rekke et fly så ble det litt bytting i programmet. Han begynte konserten med å spørre alle om navnet, hvorpå alle svarte (samtidig), og vipps så var vi alle venner. Og allerede etter første låt samlet han publikum ved scenen og klatret ut og sto mens folk holdt ham oppe. Han fikk seg også en tur opp-ned, så en så bare beina som stakk opp. Låt nr. to, "Lullaby" ble fremført liggende oppå crowd'en, herlige greier. Resten av konserten hadde han publikum i sin hule hånd, med en blanding av flere melodiøse rockere, slik som fantastiske "Vampires", og mer harde, kompromissløse saker slik som "I Hate You". Selfølgelig iblandet masse prat og publikumsflørt, som for øvrig fungerte. Pratsom Engelskmann. Han organiserte en circle pit også, som gikk helt fra scenen og rundt lydteltet og tilbake. Ikke akkurat dagligdags på Bukta det... Denne konserten ble et av festivalens høydepunkt, uten tvil. Muligens The happening i år for undertegnede faktisk.

Således ble det litt av en overgang til Midnight Choir, hvor intensiteten jo var noe lavere. Pål Flaata synger bra og Al deLoner hadde på seg indianerfjærpryd, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var spesielt mo i knærne etter MC på nittitallet, og selv om jeg har blitt *litt* forgubbet siden den gang, så synes jeg fortsatt at det blir litt for mye av den sidrompa køntrien, selv om konserten hadde sine øyeblikk. Sorry, bare feil kopp.

De lokale heltene i The Modern Times (tidligere Red Headed Sluts) var neste ut i paradis, og her skjønner jeg rett og slett ikke hypen. Sorry igjen. De lokale stilte opp i hopetall, og bandet virker jo festlige, med både blåsere og keitete, intern humor, men låtene og også vokalen imponerte ikke undertegnede. Gikk så etterhvert for å prøve å få med seg litt av den Irske duen The Bonnevilles, men der var det nå også ganske fullt, så det ble til at en rocka litt mens en sto i vaffelkø på baksiden av scenen og ellers satte seg ned og kula'n litt ikke så langt fra hovedscenen.

Der satt vi fortsatt når årets trønderske alibi, Motorpsycho dro i gang med en flott versjon av "All is Loneliness", med fine harmonier. Etterhvert ble det mere syre i låtene, og en hel masse jamming, som seg hør og bør på Motorpsycho-konsert. Nytrommis Järmyr fikk vist seg fram, men jeg synes det var lite publikumskontakt fra Snah og Bent, og ganske introverte greier. Vokalmessig hang det etterhvert heller ikke 100% på greip denne lørdagen desverre, og når det låter surt til 'psycho så låter det jo surt. Variable vokalprestasjoner er jo bandets akilleshæl, og litt deres kjennetegn også. Bedre lykke neste gang.

Australske Child hadde fått byttet plass med Frank Carter & The Rattlesnakes, og de gjorde sine saker til OK+. Det var seigt og bluesa, kanskje litt for seigt og langdrygt, men greit nok. Ikke det fyrverkeriet som Carter var, men greit nok altså. Så fikk en spart litt krefter til Seigmen skulle på.

Seigmen er nok det bandet jeg har vært på konsert med flest ganger, og felles for dem alle er at bandet gir og skuffer sjelden på konsert. Så heller ikke i dag. Som de fleste andre band så kunne heller ikke de fått fullrost utsikten og omgivelsene nok, og jeg er jo fullstendig enig. Bandet har en stor katalog med godlåter å ta av fra 90-tallet, og de la også ved noen låter fra den vesentlig ferskere "Enola", hvor jeg synes at "Hvit Stjerne Hvit Støy" gjorde seg veldig godt denne kvelden. "Fra X til Døden" kom tidlig i settet og derfra gikk det opp og kom aldri ned igjen. Ellers fikk en "Döderlein", "Mesusah", "Metropolis", "Hjernen" og alle de andre norskspråklige shlegerzene, t.o.m "Skjebnen" hadde overlevd i setlista siden sist. Gøy. Om jeg skal pirke på noe så er det på mangelen av "engelske" låter; både "Malmklang", "Trampoline" og "Performance Alpha" hadde vært kult, men jaja, "bra læll" som vi sier på bjerget.



Avslutningsvis kan en nok en gang gratulere med en feiende flott gjennomført festival som flere andre festivaler i Norge nok kunne lært litt av arrangementsmessig, både ift bevertning og slik og det å ha en litt gjennomført musikalsk profil (Og nå tenker jeg ikke på student-musikk som en "profil", Pstereo ;-) )
Takk for en flott helg, Bukta