Uncle Acid & the Deadbeats


Pstereo


Black Moon Circle


Deafheaven




 

Pstereo 2016

Artikkel - 23.08.2016 - Skrevet av: haavard PSTEREO 2016
Marinen, Trondheim
18-20 august 2016
Publikum: Utsolgt!

Pstereo festivalen for tiende år på rad. Den trønderske festivalen som har blitt til en lokal institusjon for det mer eller mindre musikkglade publikum. Mer eller mindre med tanke på at det også har blitt en slags møteplass hvor musikken ikke nødvendigvis står i første rekke, noe man merker godt under enkelte av artistene hvor fokus hos brorparten av publikum ikke er i retning av der scenene befinner seg.

Men, festivalen har gjort noen kloke knep for året og flyttet litt rundt på scenene, slik at også mingleområdene er noe mere spredd, slik at det er litt mindre sosiale sammenkomster rett foran scenene ihvertfall, det hjelper jo litt.

Nytt av året var også ekspansjonen til tre dager, noe jeg synes er godt tenkt, og jeg har egentlig ventet på at festivalen skulle ta den veien. Når de i tillegg har truffet blink med å få Sigur Ros over, da er det ingenting å lure på om det var et riktig valg, da det trengs noe annet enn de typiske Pstereo headlinerne, også når man vet at begge de andre headlinerne de to andre dagene har vært der før, Highasakite og DumDum Boys.

Og som vanlig på Pstereo så er været godt plottet inn i kalenderen, og det var med strålende solskinn veldig greit å kunne starte med Nashvilles

ALL THEM WITCHES
Første gang i Norge, og det blir neppe siste gang, for dette er noe som jeg mener vil slå godt an når de har etablert seg enda litt mere. Bandets noe sludgy rock kombineres med litt løsere sørstatsstemning, uten å treffe stonerrocken så veldig igrunn, men når det trøkkes til fra scenen så er vi nære å kunne treffe litt smått psykadeliske retrotoner. Som om Zeppelin treffer Sabbath på en veistump lengre sør i statene. Flott fremført til å være tidlig på kvelden fra hovedscenen, og utover i settet så ble det også mere liv i publikum som virket til å skjønne greia med denne gjengen.
Eneste innvendingen er at jeg synes de bruker et litt repeterende konsept på for mange av låtene, hvor de bygger rolig opp, til å nå klimaks mot slutten. Det funker, men kan kanskje begrenses når de tar den veien konstant. Ellers var dette en bra festivalåpning for året for min del.




Vi skal lengre inn i psykadeliaens lærebok, for trønderske BLACK MOON CIRCLE har begge føttene godt plantet der. Bandets spacerock er så veldig 70-talls, og du kan gjerne legge en referanse mot Hawkwind som har utforsket mye rart i denne sjangeren opp gjennom årene, fra det geniale til det grufulle. Og Black Moon Circle er også et band jeg aldri har fått taket på, der de på en måte blir for innadvendte og sære til at jeg helt finner ut hvor de vil.
Låtene blir liksom lange som år, og til tross for at de er nøye på det estetiske med en kul backdrop som utvikler seg utover settet, så får jeg aldri noen godstemning over dette.
Kanskje ikke noe festivalband på mange måter, litt tungfordøyelig og drøyt for meg ihvertfall.




Jeg ga meg litt i forkant av at trønderne hadde gjort seg ferdig, for høydepunktet denne dagen skulle jo være SIGUR ROS, så greit å forsøke å finne seg en god plass der.
Nå er jeg ikke for bevandret med bandet fra før, jeg er lengt ifra noen stor fan av skivene de har i katalogen, men stemmer atmosfæren og stemningene på en scene så mistenkte jeg at dette kunne bli en legendarisk konsert på marinen, og for Pstereos historie.
Nå er dessverre ikke islendingene noe typisk festivalband, det er lavmælt, og det er en stor risiko å ha de som en headliner, da det etter X antall timer hos publikum med alkohol innabors er en smerteterskel hvor stor tålmodigheten er for denne typen band.
Og det ble en konsert med litt ambivalente følelser. Publikum var ikke helt klare for dette. Om det er den norske drikkekulturen eller festivalens store trivelighetsfølelse som bekker over et punkt iløpet av kvelden vet jeg ikke, men når Sigur Ros kom på scenen så var det store mengder publikum som ikke helt visste hvor de skulle gjøre av seg, og hvordan de skulle fortsette sosialiseringen uten å bli forstyrret. I starten var det ikke lett å fokusere på bandet. Det er jo ikke akkurat noen festmusikk, det er tidvis veldig stillestående, fra musikere som ikke engang har noen trang til å vise seg frem, knapt nok vise konturene sine for publikum iløpet av de første låtene, hvor de har tatt stand bak endel obstruksjoner på scenen.
En god del av publikum forsvinner heldigvis utover i konserten, så det er litt lettere å få kontakt med musikken Sigur Ros faktisk leverer. Og det eskalerer hele veien i intensitet, det visuelle showet likeså, hvor det er både en massiv videoskjerm bak bandet, samt en slags konstruksjon rundt bandet med en slags 3D følelse over seg. Veldig kult å se på, og når bandet bygger opp stemningen utover så fungerer det ypperlig.
Men det er det at det er kanskje ikke det optimale festivalbandet, spesielt her til lands hvor vi kanskje ikke har kultur for å gi dem den respekten de fortjener. Men jeg er veldig fornøyd med å ha fått oppleve dem på hjemmebane, all kudos for at Pstereo tok denne muligheten.




På fredagen kan vi jo fortsette å hedre bookingen, med at å få
UNCLE ACID AND THE DEADBEATS i Trondheim, det fortjener heder og ære. Bandet har hatt en eksplosiv karriere de siste årene, tre skiver har det blitt foreløpig, hvor de også har turnert med bl.a. Black Sabbath - passende nok.
For stilen er jo ekstremt retro, hvor Sabbath nok er en referanse som står stødig. Men melodiene syreonkelen har i bagasjen er giftig gode, og de har blitt et mye bedre liveband enn når jeg så dem sist for vel 3 år siden. De fire, eller tre og en halv, han bassisten var vel mere som en zombie der han trakterte seg gjennom fremførelsen (riktignok med noen veldig groovy passasjer), har fått opp scenepersonligheten, og selv om det ikke er mye kommunikasjon direkte med publikum så ser det nå ut som at de trives med det de gjør. Det gjorde det ikke sist jeg så dem, da var det ikke et ord til publikum og det virket til at de skulle av scenen så snart de så muligheten til å flykte.
På Pstereo var det dog annerledes, og til tross for at det ble kanskje litt langtekkelig i midtperioden av konserten, så var starten og slutten enormt bra, og jeg fikk jo også min favoritt av dem "Over and Over Again".




HIGHASAKITE er kanskje det sikreste kortet norske festivaler kan kaste i disse tider. Bandet har blitt enormt populært, og under de tre festivaldagene det bandet som hadde med seg mest publikum ute på sletta. Jeg har sett dem nå tre ganger det siste året, og selv om jeg synes de var bedre musikalsk når jeg så dem på en mindre scene innendørs, så er jeg sikker på at bandet selv foretrekker kjemien som var denne fredagskvelden på marinen.
Bandet har sin sterke side med de mørke melankolske sidene de drar inn i musikken, og det er de elementene jeg har mest til overs for. Når de blir mere rytmisk pop da melder jeg raskt pass, for da synes jeg ikke de holder mål med materialet de har å skilte med.
Men de dekker det glatt over med en enormt bra bruk av lys og laser under konserten. Av norske band har jeg vel knapt sett noe så mektig, og jeg vil jo ikke si det gjemmer musikken, men kjedelig blir det aldri når man kan lett lar et par hanglende låter fare avsted så fremt man har noe å låne øynene på.
Sist gang jeg så Highasakite på Pstereo så startet de med den mektige "Lover, Where Do You Live?". De har vel enda ikke funnet ut av det, men sparte den helt til slutt som ekstranummer, og dermed var jeg fornøyd.




Det er en veldig bred musikalsk festival Pstereo har blitt, og når de på lørdagen har, av alle ting, fått DEAFHEAVEN fra San Francisco til å dukke opp i Trondheim, da er det lett å bli fuktig under trusestrikken. Bandet ga ut en av fjorårets beste album i "New Bermuda", og er et av få band som har fått Black Metal - selv om de ikke vel vil kalle seg det - til å føles re-definert ut.
Om man kaller dette black metal, post-metal eller hva som helst, røttene og intensiteten er utvilsomt fra ekstrem metal, og det kjøret de legger ut på er vanskelig å forklare for menigmann. Det river i det de setter igang, og det gjør så godt, kanskje som kontrast til det som har vært en veldig snill festival stilmessig sett. Men her går vi under Deafheaven fra det ekstreme til det fantstisk melankolske og melodiøse i godt komponerte låter som gjerne tikker inn på nærmere ti minutter.
I helhet er ikke bandet veldig aktive på scenen, men i vokalist George Clarke har de en pussig skrue. Han er som en ekstrem utgave av Witchcrafts Magnus Pelander, for de som opplevde han når de var og turnerte for "Legend" plata. Merkelig å skjønne hva slags bevegelser som skal ut, men likevel så kult på en rar måte. Så som en autoritær black metal musiker tar en eksotisk dans med publikum, ja, det er spesielt. Men likevel, det ble så riktig.
De har godt kunne holdt på en time til for min del, Deafheaven var rett og slett best på hele festivalen.



At DUMDUM BOYS headliner ti-års jubileet er ikke noe sjokk for noen innenfor trøndelags grenser. Bandet som har satt navn på festivalen skal naturligvis kjøre hele "Pstereo" albumet i helhet, for første og siste gang sies det. Og det kan jeg jo skjønne, men nå er jo min mening at bandet ikke helt har komplette klassikere på et helt album til fulle. Dermed er jeg litt spent hvordan det vil bli med hele "Pstereo" albumet, som er litt i begge leire når det kommer til materiale som kanskje ikke engang vil fungere som en festivalavslutning.
Og til begynne med så tar det litt tid å få det hele i gang. Bandet virker litt usikre selv, og det er på et lite lavgir den første halvtimen av konserten, hvor de liksom spiller, men virker kanskje ikke til å fullt nyte opplevelsen selv.
Men det løsner etterhvert, "Metallic Hvit" trekker i riktig retning, og når publikum får "Englefjes" så begynner det å sitte. Prepple løsner også veldig opp utover, og de siste- 20-25 minuttene er virkelig gode. Men en DumDum Boys konsert uten "Splitter Pine", "En Vill En", "Mitt Hjertes Trell" og "Boom Boom" ? Det blir litt rart når man vet at de kunne ha gjort noe enda mere monumentalt for et ti-års jubileum, og setlista var nok stødigere når de var på toppen av plakten i 2010 her nede på marinen. Men det ble som sagt artig til slutt likevel, selv om jeg ikke er noen stor fan når ei hel plate skal fremføres, og spesielt når den ikke har den lille ekstra piffen.

Pstereo som ti år er dermed historie, ti år med mye variasjon og med alt fra publikumsfrieri til artister man bare kunne drømme om skulle dukke opp. For året fungerte arenaløsningene kanskje bedre enn noensinne med å få spredd publikum litt bedre utover, og det eneste jeg håper på til neste år er kanskje noe med litt mere trøkk i mot slutten av kvelden. Sigur Ros og Highasakite, og for den del også The Lumineers på lørdagskvelden, er liksom ikke de artistene som smeller til mot slutten av kveldene. Det har jeg godt kunne tenkt meg til neste år. Takk.