Buktafestivalen 2016

Artikkel - 08.08.2016 - Skrevet av: Frank Buktafestivalen hadde i år en masse bra rock & metall på plakaten, så da tok en turen nordover. Festivalen har en perfekt beliggenhet, i skogen på sørvestenden av Tromsøya, mellom et par små bukter der, med havet, fjellan og midnattsola som nærmeste nabo.
Jeg har ikke vært på alle festivaler her til lands, men av de store må jo dette være en av de beste, både med hensyn til plassering og musikkutvalg.. :-)
Det hadde vært kult å fått med seg Iggy Pop og Kvelertak på torsdag, men vi kom nå først på fredag. Grunnet litt kollekt-ivtrafikkproblemer fikk vi ikke med oss mer enn litt av Green Leaf, som var først ut fredagen. Men det vi fikk med oss hørtes kult ut. Svenskene (selvfølgelig) kjørte 70-tallspakka, og det svingte bra. Må definitivt sjekkes ut mer av.



Så var det Gojira som skulle sparke litt fra seg på hovedscenen. Og the frenchies kjørte på med greiene sine, selv om de kanskje virket litt misfornøyde med å starte klokka kvart på sju; "Good DAY, Tromsø!" En får jo en hardtslående og presis blanding av både moderne start/stopp-ekstremmetall og litt gammel thrash typ Metallica her. Jeg digga best de delene med minst hopping. De hadde bra lyd og fikk publikum med seg. Det var t.o.m en slags liten circle pit foran scenen ved siden av der jeg stod, og solbrillene mine så jeg aldri igjen ;-)

Etter Gorrhysa..eh, sorry litt preget av nordnorsken...vel, en hadde valget mellom noe skranglete jentegreier på mini-scenen (Robaat) og noe som skulle være noe køntriaktig (Sugarfoot) på den mellomstore. Den lille scenen viste seg å ha enda mindre plass (omtrent) foran scenen, så det ble ikke til at vi så noen konserter der noen av dagene faktisk, for det var bestandig stappfullt.



Så vi gikk for å se Sukkerfoten. Som for øvrig låt mer som The Eagles og slike band, ca. 1970. Bandet kunne skilte med Bent Sæther på bass, og de kjørte på med to organ/keyboardister. Og nettopp bassgangene og Hammond var høydepunktene her. De hadde noen ok vokalharmonier, men forholdsvis kjedelig vokal og ditto gitarspill for det meste. Så de roligere låtene var vel stillestående, mens de med litt mer fart i var noe triveligere. Vi satte oss etterhvert ned i fjæra og hørte på musikken derfra mens vi tok en øl. For øvrig en av festivalens mere geniale attributter. Pils i fjæra, altså :-)



Graveyard var neste ut på hovedscenen. Svensker kan dette med 70-tallspakka, og kirkegården kjører løpet helt ut, med tidsriktige klær og Rickenbackerbass. Jeg må innrømme at selv om jeg har de første par skivene til bandet i samlinga, så har jeg hatt mer koll på Witchcraft, Blood Ceremony og endel av de andre fra retroscenen. De fleste av dem nikker jo åpenlyst til Sabbath og Pentagram, mens Graveyard heller mere mot bluesrock i stil Led Zep. Og det funker. De har noen kjappe räkkare og noen litt mere seige, oppbyggende låter. Og vokalmessig har de også ting på stell, både med at de er to vokalister og at Joakim Nilsson er flink til å variere mellom "vanlig" og raspete vokal. Trommis Axel Sjöberg er også et syn der han groover avgårde på beste Bonzo-vis, med festivalens tykkeste trommestikker. Hans rolle i dette bandet er ikke ulik Kenneth Kapstads i Spidergawd. Bandet leverer virkelig varene denne kvelden.

Vi skippet de lokale 80-talls undergrunnsheltene i Karlsøy Prestegaard for å få i oss litt fesk og potedes og sånt. Vi hørte litt på avstand og det hørtes både norsk, undergrunn og 80-talls ut.
Det hørtes også ut som Kumle & Raspeball hadde det moro på den lille scenen. De avsluttet for øvrig settet sitt med en kurant cover av "The Trooper".



Så var det Zappa som skulle spille Zappa, og Dweezil hadde, ikke uventet, med seg et orkester med både trombone og diverse andre uortodokse instrumenter i bagasjen.
Frank Zappas musikk bærer jo preg av både mannens humor og hans sjangerløse tilnærming, og det høres jo. Det er sprøtt, progressivt og rimelig syrete greier, uten så mye vokallinjer egentlig. Bandet er utrolig dyktige, men jeg synes det mangler litt på både scenepersonligheter og innlevelse i musikken. Det blir nesten for proft, men slik er det jo med Zappa. Dweezil er rimelig steinansikt mens han spiller, mens du ser og hører på ham at han blir mere følelsesladet når han prater mellom noen av låtene. Jeg skulle bare ønske at det kom litt mer karisma frem under fremføringene også.

På lørdag var det familiearrangement på formiddagen, med bl.a. Black Debbath, men det fikk vi ikke til å være med på da vi hadde andre avtaler. Æsj. Black Debbath må da få spille på kvelden! Kjør Aslag og Bare Egils supershow eller hva det heter på familieformiddagen, og så kan Debbath få kjøre "Motorhedda Gabler" og resten av kremrekka for mor og far på kvelden. Jah sann.



Valentourettes var nå først ut på lørdagskvelden, og hvilken kick-start det ble!
Her var det masse energi, innlevelse og hele pakka, ikledt et rølp Jokke verdig. På en måte det totalt motzappa av fredagens avslutning. "Kula" på trommer tidvis strevde som bare pokker med komme inn på rett plass, men det var bare helt rett og slik det skulle være, og han sprang ned på scenen en tur hver gang han fikk en ørliten mulighet til det. Petter Pogo hadde bursdag, og Petter Baarli er jo Norges gitarhelt no. 1, med leopardjakke og full pakke. Ekte vare. Vokalist Tarjei Foshaug leverte også, og høres ganske så Jokke ut. Jeg har tidligere bare hørt av ham gjennom glættere glamgreier (som jeg egentlig slettes ikke har sansen for), slik som Thrashcan Darlings, men han fikser definitivt østkantrock, og var god på scenen og fikk med publikum. Det var allsang, øl og full pupp, all in the name of Jokke. Bare Egil kom også på scenen en tur og var med og sang "Sola skinner". Akkurat dèt var mere moro enn bra (karen egner seg nok bedre som Lars Lillo enn Jokke), men det ble en fantastisk start på kvelden.



Etter å ha ristet av seg 'tourette'sen ruslet man bort til Paradisbukta for å se en kar ved navn Jacco Gardner. Null kjennskap til hvem og hva han sto for, annet enn at det skulle være litt 60-tallspsykedelisk, i stil med f.eks. Brian Wilson og Love.
Jeg trodde han var en lokal kar, men han viste seg å være nederlender, og smått psykedelisk var det jo. Han brukte effekter på vokalen for å liksom forsterke akkurat det. Jeg vil også dra linjer til en annen Wilson, Steven, og kanskje spesielt dennes tidlige verker med Porcupine Tree, samt litt John Lennon og annet. Han hadde med seg et 4-mannsband, og de var dyktige folk, jeg digga spesielt bassisten, som fikk godt med spillerom.
Det var melodiøst og poppa, selv om det ikke var superoriginalt, og et par av de roligste låtene var litt langtekkelige, men ganske så trävligt.



Neste ut på hovedscenen var Senjahopen, som hadde kommet inn som vikarer for DeLillos for ei ukes tid siden, etter at Lars Lillo hadde fått no' hjertetrøbbel.
Tromsøværingene koste seg nå åkkesom, de er jo aldri misfornøyde så lenge det er nordlendinger på scenen... ;-)

Og hopen hadde Telegrafbukta i sin hule hånd, og bamsen Henrik Sandnes har en naturlig autoritet, bl.a. så fikk fotografene klar beskjed om å bare ta bilde av han når han holdt inn magen...
Petter Pogo hadde byttet ut bassen med gitar siden siden sist og viste at han også tar en solo eller to, dvs når han ikke blir avbrutt av Sandnes da.."Stopp, stopp, stopp....Vill dåkker ha præsantasjon av bændet eller gittarrsolo?" (Det ble for øvrig begge deler) Lars Lillo fikk også en "god bedring"-hilsen da de fikk med publikum på å synge refrenget til "Neste Sommer".
Jeg har (i motsetning til min bedre halvdel) ikke sett bandet live før, jeg har bare sett et par musikkvideoer med sydvest, fesk og skeive tenner, så jeg hadde regnet med et noe mer skranglete orkester enn hva som faktisk var tilfelle, for de var faktisk ganske så tighte. Så jo da, det ble da både liv og allsang, si ja og si ja for og si det sånn, på den musikalske turen til yttersia av Senja, der hopen hainnle alt på coop'en.



Overgangen var da stor når Monolord kom på scenen i Paradisbukta rett etterpå. Powertrioen fra Göteborg kjører på med sludgy stonerdoom, og det var både høyt! og langt! De sparka godt rompe fra seg, men litt ensformig ble det etterhvert, så en liten tur i fjæra ble det, så en fikk hvilt beina litt.



Raga Rockers var neste band ut på hovedscenen, og her var det bare helt på det greie desverre, så det ble litt huff, skuff, kommode. Gjengen kan jo være blant de kuleste gutta i klassen (når de vil), og de skal ha for forsøket, men her var det rett og slett låtutvalget, og til en viss grad arrangementene, som var litt feil. De begynte med "Ingen Adgang", og det så jo lovende ut, men det ble litt for mye slappe slæckers etterhvert, desverre, og for lite av de rocka låtene. I tillegg så var hverken "Invitasjon" eller "Noen å Hate" med i settet, selv om det var en del annet gull. Mulig Michael Krohn scorer litt kred for å være sær og egen (noe han jo er), men på festival skal det nå være litt festival mener nå jeg. Så kan Krohn være poet ellers.
For Raga har jo ikke noe særlig sceneshow å støtte seg på. Krohn er jo en reservert person som nok skulle likt å vært en helt annen plass enn midt på scenen, så det lille som var av publikumskontakt (bortsett fra litt skåling med vannflaska eller lettøllen fra Michael) sto jo bassist Livio Aiello og sjørøvernes svar på Jean-Michel Jarre, Arne Sæther, for. Mens "solo"-gitaristen hadde minst publikumstekke av alle. Men han var glad i å spille solo, da... Så levering litt under forventet av Raga...men samtidig litt på en måte som forventet fra mr. Tom Trussel.

Etter Raga var det tid for litt lensing og påfyll av næringsstoffer og B-vitaminer, så vi skippa Hardcore-kreftflaggermusa og venta heller på DumDum Boys.



Og DumDum kom, og DumDum leverte - som vanlig, skulle jeg til å si.
Prepple er muligens Norges beste frontfigur, og resten av bandet er ikke anonyme de heller.
Vi fikk det meste av gromlåter, ispedd noen nyere innimellom, og en helt ny en også. Noen av låtene har en jo hørt mer eller mindre i hjel opp gjennom årene, men på konsert så funker det som fjell likevel. Mer er det egentlig ikke å si, er det vel?

Så det ble en perfekt avslutning på festivalen i det midnattsola også var gått ned i havet :-)