Pstereo-festivalen 2015

Artikkel - 12.10.2015 - Skrevet av: Frank Pstereo-festivalen presenterte i år den beste plakaten på flere år, ja kanskje den 9. var den beste så langt. Mye rock og metal og ikke så mye hipsterdisco og rap. Dessuten var det god timing mellom banda, slik at når d var sjit på hovedscenen så var d mulig å se noe mer kurrant på en av de andre scenene. Første band undertegnede m/følge så var Team Me. Ganske okei småstøyete pop med tidvis ganske fine melodier, ikke helt topp-topp, men grei tidtrøyte på festival.
Døden var innom en tur etterpå. Hardcoreveteraner som leverte ganske metallisk HC. Nå er ikke ropevokal veldig høyt prissatt her i gården (det foretrekkes brøl og gaul om det skal bråkes) så det var nok med en munnfull.

Baroness har jeg, pussig nok, ikke det helt store forholdet til. Har vel innbildt meg at musikken var litt mer grovkalibret enn hva tilfellet faktisk var. For det var jo rett så groovy tungrock denne gjengen hadde å by på. Trommisen ble helten her i gården, supersolid og med litt skjev rytme her og der, litt sånn på sia av riffene, men fortsatt tight som faen. Bassisten hang også godt med. Dessverre var vokalen litt ujevn, men det funka da greit nok.

Litt nølende bestemte jeg meg å se litt på Yelawolf, ræpperen fra Alabama, men gud bedre, etter å ha skamfert/samplet Led Zeppelin, Black Sabbath og Danzig i EN og samme låt, meldte jeg meg helt ut av mølet og dro opp til vinbaren i stedet.
Der var jeg fortsatt når The Sword dro i gang på den andre scenen, men en labbet da nedover etterhvert. Jeg kjøpte "Age of Winters" da den kom, men jeg har alltid sett på dem litt som et slags annenrangs Witchcraft eller Pentagram, mye på grunn av en vokal som jeg synes blir litt sjelløs i forhold til konkurrentene, men det var da kult nok på festival dette også. De dro et par nye låter som hørtes rett så bra ut, så det lover jo faktisk bra.

Susanne Sundfør toppet fredagsplakaten, og jeg må desverre si jeg har hørt dama bedre flere ganger før. Sisteskiva "Ten Love Songs" er jo en 80-tallsdiscopastisj av dimensjoner, og selv om noen av låtene er kule, så ble det litt overdose for meg. Dessverre er inntrykket likt på konsert, og mange av de rolige låtene hun spiller (alt for mange av) denne kvelden blir tidvis bare som gjesp å regne. Når hun roter til og glemmer åpningslinja i "White Foxes" så forsterker det inntrykket av at dette ikke er Sundfør på topp. Jeg synes at hennes litt kjølige avstand til publikum også funker dårlig når presentasjonen hangler litt. Høydepunktet ble, som vanlig skulle jeg til å si, "The Brothel". Ikke engang dama som sto ved siden av meg (som visstnok hadde mensen) klarte å ødelegge den.

Spidergawd kickstarta lørdagen på upåklagelig vis. Det groova godt og trommis Kapstad var et naturlig midtpunkt, som en krysning av Bonzo Bonham og Moon the Loon. Per var ikke helt Borte(n) han heller og hele gjengen oste av spilleglede så det ble en rätt trävlig stund.

Emilie Nicolas var neste artist jeg lånte øre til, men det ble litt Sundfør light. Noen okeie låter, men litt for spinkel stemme til at jeg giddet å stå å se på hele settet.
Cymbals Eat Guitars glei meg ganske glatt forbi, egentlig Aurora også, mere Sundfør light, liksom, så Opeth på hovedscenen ble neste band ut. De var tydeligvis litt i jobbmodus, eller hva en skal kalle det, det var i hvert fall rutinearbeid på svenskene i kveld. Åkerfeldt resirkulerte t.o.m. gamle vitser. "Stockholm - the capital of Scandinavia", den har vi hørt før altså. Når det blir et litt kort sett, slik det gjerne blir på festivaler, så blir det ikke så mange låter. Ikke når de insisterer på å avslutte med trettenminutters "Deliverance" i hvert fall. Nå ble jo den et av settets høydepunkt uansett, da mye av settet var basert rundt "hitsene" fra de to siste (gjesp) skivene. "The Drapery Falls" var et gledelig unntak. Det skal sies at det var et smått surrealistisk øyeblikk under "The Devil's Orchard" å høre publikum rope "God is Dead", omtrent på kirkegården til nord-europas største katedral... Men til tross for en forholdsvis uinnspirert Mikael Åkerfeldt så ble Opeth et av høydepunktene på årets festival, for bandet spiller jo ganske bra uansett, selv om det ikke gnistrer.

La Roux hoppet vi glatt over, vi gikk å så litt på The Wand, som var en litt merkelig hybrid, de minnet nesten om et slags moderne grungeband, med en slags støypopdoom. Det ble med noen sanger før en gikk mot Urørtscenen for å få med seg Red Mountains. Her var det definitivt Sabbath som gjaldt, mikset med bittelitt 80-talls thrash. Kurante greier selv om de ikke finner opp jula på nytt.

Band of Horses avsluttet hele kalaset, og var nok hovedgrunnen til min tilstedeværelse på marinen denne helga. Bandet har noen superbe låter, og selv om den siste skiva deres drar den litt for langt mot americana for min smak, så var heldigvis settet først og fremst basert rundt de flotte tre første skivene. Spesielt siste del av settet er en eneste lang hitparade, og spillegleden her var
noe annet enn hva Stockholm'erne som var på scenen før dem viste frem.

Neste år blir det 10.gangen med Pstereofestival, og festivalen utvider til tredagers, så vi får håpe på et godt og variert program da også.