Pstereo Festivalen 2014

Artikkel - 25.08.2014 - Skrevet av: haavard PSTEREO FESTIVALEN
Marinen, Trondheim
15-16 august 2014
Publikum: Utsolgt!


Pstereo-festivalen har blitt en institusjon lokalt i Trøndelag, da det er den ene store festivalen byen har å by på på sommerstid. Tradisjonen tro så er festivalen utsolgt i forkant, og programmet særdeles variert, med alt fra litt standard vare (les: Kvelertak, Highasakite, Skambankt osv) til headlinere som kanskje er litt pussige i denne sammenhengen, årets ble skotske Biffy Clyro og Franz Ferdinand.
Men det har vært Pstereo sin fordel de siste årene, at de ikke trenger de største navnene for å dra folk, da Pstereo har blitt en mere sosial forekomst enn en musikkfestival folk drar på for å se kjente artister. Og det er både på godt og vondt, der det sikrer en videre forsvarlig drift av festivalen, men samtidig at for de veldig musikkinteresserte så kanskje det blir en lettvekter-festival når man ser det totale programmet, og trekker nok ikke til seg for mye interesse utenbysfra.

På fredagsprogrammet var det for en stor del kun Biffy Clyro jeg hadde på planen, men når man først er til stede så er det jo greit å ta med seg noe annet og, så ved ankomst før mørket hadde senket seg, så sto vestlendingene i SKAMBANKT på scenen. Ikke et band jeg har veldig mye til overs for på plate, men det slår ihvertfall litt bedre fra seg live, da det blir litt trøkk i forhold til det livløse preget de siste skivene deres har.
Starten av konserten var i og for seg grei nok der bandet forsøker å gi det de har, men publikum er ikke veldig gira, samtidig som at lyden kanskje er noe lav, så det er mere folk som er interesserte i å sosialisere fremfor å se bandet. Utover i konserten ble det vanskelig å holde fokuset oppe, da også låtene smeltet inn i hverandre som om bandet spilte setlista to ganger, for her var det mange av låtene som bare hørtes ut som gjentagelser. Jeg ble ikke imponert på noe som helst vis, men ihverfall, bedre enn på skive, det er en liten trøst.

Jeg hadde en liten pause i programmet underveis her, men kollega Rune tok seg tid til å se ST. VINCENT:
Denne spotten på programmet var i utgangspunktet forbeholdt det relativt uinteressante bandet London Grammar, og undertegnede og kompanjonger hadde derfor ikke fått med seg at det var St.Vincent som hadde tatt over plassen deres på Elvescenen denne fredagskvelden. Likevel var det tydelig at det var noe spennende på gang når St.Vincent, eller Annie Clark som hun egentlig heter, slentret ut på scenen i paljettkjole og hæler. Når gitaren en bit ut i førstelåta dukket opp ble vi stående ganske så fjetret. Hvem var denne gitargudinna, og hvor i all verden hadde hun vært hele mitt liv! Nesten en time med uortodoks og til tider svært så intrikat musikk i grenselandet mellom pop og artrock fikk vi servert, og det var ikke kjedelig ett sekund. Imponerende og magisk både musikalsk og visuelt!.




Skotske BIFFY CLYRO har hatt en eskalerende popularitet de siste årene, og selv om det ikke er et band som er spesielt godt dekket i norsk media, så har de klatret frem til å kunne headline festivaler, noe som er fortjent når man ser på hvordan bandet lett håndterer publikum inn i en ekstase av musikk vs energi.
Er man ikke kjent med musikken fra før så er det mulig at det kan være litt utfordrende å få det servert for første gang under en konsert med bandet, for begrepet rock er en ting, men til tross for at det er catchy og en viss allsangfaktor på sine mest kommersielle øyeblikk, så er det i motsatt ende litt komplisert og annerledes når ting drar seg til. Jeg er veldig glad jeg kom godt forberedt, og like glad for at setlista også var så bra plottet sammen, mellom de mere kommersielle singelene "Biblical", "Many of Horrors" og "Black Chandelier" til de mere kompliserte låtene som krever litt mere av lytteren. Kanskje mitt egne høydepunkt ble den oppbyggende "God & Satan" midtveis i settet, men det var jevnt over en veldig imponerende konsert, hvor bandet knapt sto stille og var seg bevisst ansvaret som en headlineren, med at de måtte holde publikum på tå hev underveis.
Litt trist at så mange av publikum ikke overvar hele seansen, da jeg vil anslå at kanskje halvparten var dratt hjem godt før bandet var ferdige, noe jeg må medgi jeg er litt overrasket over, da programmet på denne første dagen ikke var av de sterkeste, så hva var folk her for å se da ?



Etter hovedbiten av festivalen var slutt så er det alltid et Klubb Pstereo program på diverse scener rundt i sentrum, og Rune hadde tatt turen til ByScenen for å få med seg SPIDERGAWD:
Jeg har tidligere ikke vært spesielt imponert over Borten og hans syttitalsinspirerte band, og prosjekter, og heller ikke Spidergawd hadde gjort voldsomt inntrykk på plate. Dessverre ble opplevelsen noenlunde den samme på scenen. Fet lyd, fete riff og bred fotstilling men samtidig anonyme og lett glemte låter. At bandet har en saksofonist som knapt høres fra sin posisjon opphøyd midt på scenen trakk heller ikke opp. Greit, men på ingen måte mer. Publikum så ut til å kose seg dog.



Erklæringen om tidenes bakrus er noe som kommer igjen cirka en gang i måneden, men denne lørdagen var det røft å komme seg ut på festival. Med Kvelertak i sikte så kom jeg meg omsider avgårde, og til tross for at jeg visste godt hva som kom, så var det med glede å melde at bandet ikke bare gjorde en rutinegig, men faktisk leverte over det jeg forventet. Låtene er de samme, metalbiten var kanskje stukket litt mere inn i soundet enn jeg trodde, spesielt i starten av settet, men det var en glød her som gjorde tilstedeværelsen veldig trivelig. Og enda en pluss for at vi slapp unna "Mjød" for en gangs skyld, men heller kunne avslutte med sitt eget epos i "Kvelertak". Godt levert!

Det er vanskelig å være to steder på en gang, så det ble Rune som dekket THE FJORDS og WOODLAND konsertene:
The Fjords
Med gårsdagen fremdeles sittende i kroppen, og en duggfrisk pils i handa ble Lørdagens første konsert med The Fjords en hyggelig opplevelse. Svakt elektronisk indierock med referansepunkter i såvel Keane som nyere Anathema og Radiohead ble levert riktig så overbevisende. I bakhodet murret det at bandet var fra Trondheim, men vokalistens erkebritiske uttrykk lurte meg nesten ut på glattisen. Positiv opplevelse!

Woodland
Mens Norges overvurderte svar på AC/DC rølet seg igjennom settet på Elvescenen ruslet vi opp til den lille Urørt-teltet og overvar Woodland. En gjeng blide, men kanskje noe nervøse, unge musikere skranglet seg igjennom et sett med trivelig bluesrock. Det samlet seg etterhvert rimelig stor gruppe publikummere foran den lille scenen og folk så virkelig ut til å kose seg i sola med bandets musikk. Selv plukket jeg opp referanser til alt fra Led Zeppelin, til The Band og Creedence, og da er ihvertfall jeg fornøyd. Det skal, med andre ord, bli spennende å følge Woodland videre.



Når kvelinga var ferdig på hovedscenen så var festivalens andre høydepunkt på scenen, nemlig nord-svenskene i Cult of Luna, som gikk på den mindre kanonscenen. Cult of Luna på en så folkelig festival som Pstereo er orginal booking, og for all del veldig spennende. Men her var det mange som klødde seg i hodet over bandets post-metal som strømmet utover hovedområdet på marinen, midt i beste oppmøtetid på lørdagskvelden.
Scenen er kanskje litt liten til å huse alle sju svensker på en gang, men magien ligger i låtene til bandet, og ikke nødvendigvis det visuelle som ligger litt i bakkant når bandet gjør festivaler, da jeg hadde samme følelse når jeg så dem i fjor sommer. På sitt beste er bandet suverent bra, og jeg tror ingen kunne gå hjem uten å innrømme at noe i "In Awe of" traff dem. Men det hanglet litt til å begynne med, der lyden var helt krise og ingen av gitarene kom frem i lydbildet, samtidig som at bassen gjorde sitt beste for å skru bakrusen tilbake i handlingslammelse. Det kom seg veldig da, og slutten av konserten var en maktdemonstrasjon fra et band jeg håper kan vokse litt å ta hele konseptet ut, både visuelt og musikalsk, for et mere involvert publikum, da på Pstereo så er det litt trist at også halvparten av de som var i nærheten av scenen, heller står og skråler om ting og tang, og bryr seg egentlig lite om det som skjer på scenen.

Med det så var i grunn min opplevelse av Pstereo 2014 ferdig, dog jeg tok med meg første låta til HIghasakite på veien ut. Og FOR ei låt "Lover, Where Do You Live?" er! Gåsehud tilgangs der. Men dessverre er ikke bandet ellers noe jeg faller for, selv om de virkelig har dreisen på alle fronter når det kommer til fremtoning og profesjonalitet på scenen. Musikken derimot er for meg litt anonym, så det ble med den ene låta og ihvertfall da en avslutning på festivalen på topp for min egen del.




Man kan si og mene mye om Pstereo, og jeg skal ikke gå inn på alt jeg har å si om det her, men jeg tror kanskje at festivalen har vokst seg ut av marinen i Trondheim. Ved inngangen og turen ned til marinen så har det blitt så sterke kommersielle krefter at det virker kaotisk og stressende, mens nede på marinen er det rett og slett litt for fullt når alle mann skal ha sted å sitte og skråle for seg selv utover kvelden.
Hovedbiten til festivalen er trivsel, og som jeg nevnte i innledningen så er det mange som ikke er her på grunn av musikken. Dermed blir det neppe de store opplevelsene heller midt i publikum når det står folk ved siden av deg som skal fortelle alle rundt hvor stort rompeband for eksempel Kvelertak er. Det er i overkant mange som ikke skal se konsertene, og da blir det noe halvveis over stemningen på konsertene, og kan også virke litt sjenerende for de som da faktisk har ordnet billett for musikkbiten.

Pstereo er en særdeles viktig bit av sommeren i Trondheim, men nå begynner det å bli på tide å kanskje ta konseptet videre til neste nivå. Dog, hvem kan vel klage når festivalen selges ut hvert år likevel ?

Mens jeg var langt utenfor byportene så hadde Rune krefter igjen til å også få med seg MANES på Dokkhuset under Klubb Pstereo:
Etter at mørket senket seg på marinen, ruslet publikum avgårde for å få med seg Pstereos siste konserter på et utvalg av byens scener. For undertegnede gikk turen til Dokkhuset der smått geniale Manes skulle spille i Trondheim for første gang på omtrent ti år. Omtrent alt som kunne krype og gå av gammel-metallere hadde tatt turen, og det var underholdende å observere et publikum som på mange måter matchet en normal lørdagskveld på Bula-bar anno 1994.

Bandet kom etterhvert på, og leverte låt etter låt med imponerende kvalitet. Låter som «Diving With Your Hands Bound», «Deeprooted» og fantastiske «Nodamnbrakes» lød fantastisk, og et entusiastisk publikum så ut til å kose seg stort. Med to av landets beste trommeslagere i bunn låt det hele fjellstøtt. Bassist Torstein og gitarist Eivind sto godt plantet på hver sin side av scenen og leverte underfundige og brutale riff med like stor selvfølgelighet. Nykommer Tom imponerte virkelig bak mikrofonen, og det er ingen tvil om at Manes har funnet en perfekt live-vokalist. Magikeren bak det hele, Skei, satt på siden av scenen, og formelig manet frem lydbilder og audiovisuelle baktepper for bandet. Manes er på mange måter en skjult skatt, og nok det eneste genuint progressive bandet vi kan skilte med i Trondheim.

Det hele ble et reint høydepunkt av en konsert, og en perfekt avsluttning på en fin Pstereohelg. Jeg tror nok det er flere med meg som sier; ikke la det bli ti år til neste gang Manes!