Rock Off Festivalen, Istanbul

Artikkel - 23.08.2014 - Skrevet av: haavard ROCK OFF FESTIVAL
Kucukciftlik Park, Istanbul, Tyrkia
2-3-4 August 2014
(Bilder av Kornelia Munzer)

Det er neppe mange her hjemme som har inngående kjennskap til det som beveger seg av metal festivaler i Tyrkia. Og selv om de har et bra tilbud av konserter og festivaler der, så er det sjelden festivaler har lengre levetid enn et år før de gir seg.

Dette var da første gangen Rock Off ble arrangert, men da dette så ut til å være en bra suksess så er det allerede planlagt ny festival til samme helg neste år, altså Wacken helga.

Årets program besto av et ganske variert utvalg artister, fra Megadeth og Gojira som de største navnene på festivalens siste dag, til Him og Amon Amarth som headlinet de andre to dagene. Mange av bandene var i Tyrkia for aller første gang, så det er tydelig at festivalen forsøker å tenke både litt nytt og litt fremtidsrettet.

Arena for festivalen er ganske ideelt anlagt, en ti minutters spasertur fra den famøse Taksim-plassen i sentrum av Istanbul, og en ti minutters gangavstand også ned til Bosforos-stredet og ferjeledet om du skulle befinne deg i andre deler av den massive byen. I og med at festivalen finner sted i sentrum av Istanbul så er det ingen camping, men hotelltilbudet i byen er meget bra, ot det er ikke noe problem å finne gode overnattingsløsninger nære festivalområdet.

Første dag ut ble en ekstrem prøvelse for arrangørene, da det rett før portene skulle åpne begynte et helt hinsides uvær. Himmelen praktisk talt revnet og slapp ut det som var mulig å øse ut, noe som lignet på monsun-regn. Lyn, torden og til og med en svær tornado rammet sentrum av byen, hvor gatene også fremsto mere som elver som skjærte seg gjennom bybildet. Ganske utrolige scener som utspant seg en liten halvtime der.
Men regnet stoppet, og selv om det ble litt forandringer på programmet på ettermiddagen så fikk portene åpnet, og sola kom også tilbake som om ingenting hadde skjedd.

Først på plakaten var det endel mindre artister fra Tyrkia, så første band ut jeg fikk med meg var tyske Haggard som stilte mannsterke opp med det jeg talte var en 12-13 mann på scenen, med alt fra kordamer til diverse klassiske instrumenter. Kompliserte greier, og de slet litt med å finne formelen, da det ble endel ulyd på scenen med endel feedback og et i det hele tatt ujevnt lydbilde.
Vokalen er heller ikke veldig imponerende i utgangspunktet, og deres symfoniske metal lider litt av å høres ut som noe som var på gang rundt midten av 90-tallet. I Istanbul har bandet fans da, så de skjønner vel bandet bedre enn jeg gjør, jeg summerer bare at det ikke er helt min kopp te.

Stratovarius var neste ut, og finnene leverte en grei gjennomgang av sin ekstensive katalog. Selv merket jeg det var litt nostalgisk å få låter som "Kiss of Judas" og "Speed of Light" fra deres første klassiske periode.
Det virket som bandet var veldig gira på å vise seg ordentlig frem her, så innsatsen sto absolutt til godkjent.

Mellom Stratovarius og Him så skjedde det som ikke skulle skje, nemlig at himmelen nok en gang tok tak for å gjøre livet utrivelig for både band, arrangører og tusenvis av publikummere. Slusene var utømmelige, og det regnet igjen så intenst i en halvtimes tid, at det var fult kaos for å få Him på scenen.
Det var vann overalt, og til tross for at det ble satt inn mannskaper for å forsøke å demme opp, så var det rett og slett for mye nedbør på en gang til å hanskes med. Him kom seg på scenen rundt en halvtime forsinket, og dermed var allerede konserten ment til å kuttes til cirka en time.
Scenen var badet i hvite håndduker for å gjøre det mulig å stå der ute, og til tross for ufine forhold så vartet bandet opp med en sterk start som imponerte, til tross for at Ville Valo ikke har den stemmen han en gang hadde.
Dog, det tok vel cirka en halvtime, så kollapset en bit av scenetaket fra vannmengdene, noe som badet PA-anlegget litt for mye, så under "Wicked Game" så begynte ting å høres veldig snodig ut der fremme. Og det var det, for med et lydsystem som kneler under headlineren, og man har en tidsbegrensning når ting må være ferdige, da har man hendene bundet, og bandet måtte bare gi seg for kvelden, til stor pipekonsert fra publikum som faktisk enda var i tusentall, til tross for regnværet. Veldig synd, da Him som var i landet for første gang, var på god vei til å sette skapet på plass.
Med andre ord en dramatisk og litt trist slutt på første dag for festivalen.




Under dag to så strålte sola som om dagen i forveien var helt glemt, og publikum hadde også stilt mannsterkt opp. Jeg ankom litt ut på kvelden, da også denne dagen var det endel tyrkiske og et italiensk band tidlig, før hovedprogrammet, om man kan kalle det det, startet opp utpå kvelden.
Finske Turisas var første band ut her, og også for dem var det første gang i Tyrkia. Jeg ble faktisk litt imponert over det de leverte. På plate finner jeg bandet til å være i overkant lite spennende med sin tradisjonelle folk-metal, men på scenen så var det et inspirert band som fikk mere ut av musikken sin i et mere pulserende lydbilde, hvor spesielt bruken av fiolin fikk litt ekstra utav musikken. Bandet har i år et tiårs-jubileum for debutskiva "Battle Metal", og spilte litt mere enn vanlig fra den, noe som sikkert ikke var noe dumt trekk. Publikum var med, og det var unektelig god stemning på området. Overraskende positiv opptreden!
Det norske innslaget på festivalen var Jorn, som også var i tyrkia for første gang. Og her var kanskje ikke publikum helt på hans side, da det var kanskje litt dødt under opptredenen. Om det reflekterer kanskje at han ikke har den store oppslutningen i Tyrkia vet jeg ikke, men mulig det også var vanskelig å følge opp Turisas som var veldig aktive på scenen i forhold.
Stemmen fungerer som alltid bra da, men personlig savner jeg litt mere som skjer i musikken. Dermed endte jeg opp med å bli litt lei utover i settet, og det til tross for at det varte i kun en times tid.
Amon Amarth er derimot ikke et stillestående band, og når de spiller på en så stor scene som denne så får de fritt utløp for det de kan, i motsetning til når jeg så dem sist på Blæst her i Trondheim.
Og svenskene hadde tydeligvis dagen, for vikingenes inntog i Miklagard var stor stas for det ivrige publikummet. Ikke at alt det bandet har av materiale er like spennende, og 90 minutter kan bli litt mye av det samme for min del, men når det leveres med autoritet og entusiasme så smitter det også over på meg som ser på. En veldig bra avslutning på dag to av festivalen, og det kjennes litt rart at hovedprogrammet denne dagen er fullstendig skandinavisk, i Tyrkia.



Dag tre er da den store dagen hvor festivalens headliner Megadeth skulle rulle over publikum. Og det var ikke få som også hadde stilt opp for å få med seg Gojira. Franskmennene har turnert i noen år uten noe nytt materiale i bagasjen, dog de har trukket frem flere låter fra bakover i diskografien på sine siste konserter. Og det er kanskje litt rart da jeg mener dette er første gang i Tyrkia for bandet etter de slo gjennom med "L'Enfant Sauvage" plata. Bandet er jo proffe til fingerspissene på scenen, men jeg synes det ble litt i overkant uinteressant med endel av de eldre låtene. Spesielt på slutten så var vel de fire siste hentet fra eldre skiver, og langt ifra de beste låtene. Noen må snekre sammen en mere komplett setliste for dem er jeg redd, for dette var klart den svakeste Gojira opptredenen jeg har sett, mest på grunn av måten showet var satt sammen på.

Megadeth er avhengig av en opplagt Dave Mustaine for å lykkes, og dette var kvelden da Mustaine strålte om kapp med publikum. Og for ei setliste! Når de høvler over "Hangar 18" som start, da er kvelden satt, og derifra var det klassiker etter klassiker, og det var kun under komboen "Public Enemy No 1" og eneste låt fra deres siste album "Supercollider", "Kingmaker", at jeg rakk å tenke på å klage over låtvalgene.
Setlista var rett og slett kanonbra, og showet spleises sammen med effektiv bruk av tre videoskjermer som går hele veien, og som også imellom fungerer som introer til låter.
Megadeth er et band jeg på en måte hadde avskrevet, men det de leverer her er så vitalt og samspilt, at det er umulig å ikke bli sjarmert i senk. Mye bedre enn forventet, og fikk jaggu lyst til å se dem en gang til.