Opeth på Samfundet.

Artikkel - 27.08.2012 - Skrevet av: Tore OPETH
Trondheim Studentersamfund, 17. August 2012
Publikum: ca 800
Bildene av Opeth ble tatt av Nadia Caroline Andersen

Support: SOUP

Det slo nok mange som litt merkelig at det lokale bandet Soup ble valgt ut til å varme opp for Opeth når de i denne omgang inntok Trondheims storstue. Opeth har den siste tiden hadd med seg band som Katatonia og Pain Of Salvation, band som er nokså hardtslående. Men når Soup nå engang skulle varme opp for svenskene så var nok dette den rette tiden. Aldri før har disse to bandene vært nærmere hverandre i uttrykk. Jeg sier på ingen måte at de ligner hverandre, men etter Opeths siste utgivelse, den fanskaresplittende Heritage, har de tatt en lang mer atmosfærisk og eksperimentell vending.



Soup er band musikkinteresserte trøndere flest har vært borti. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har kommet så langt som å sette meg inn i deres katalog, men det kommer! Så altså, etter å ha kun hørt bruddstykker tidligere, står jeg nå spent i påvente på at de inntar scenen. De entrer med et smell og tar publikum med på en sonisk reise innen et svært så dynamisk landskap. Dette er god ambient/rock/prog og jeg får referanser fra band som Explotions In The Sky og Sigur Ròs samt band som Pink Floyd og Yes.

Mot all formodning ender Soup opp med god lyd, og med dette på plass var det ingenting som hindret dem i å servere publikum en god halvtime med topper og bunner og fengende melodier. Hovedmann, Erlend Viken, leverer på både synth og vokal. Rytmeseksjon bestående av Jan Tore Megård og Thomas Nyborg groover og trøkker der det trengs, og bandets øksemann, Ørjan J. Langnes, gjør det kunststykket å utfylle musikken uten å dominere den. Det eneste aberet var at med den knappe halvtimen de hadde på seg, tror jeg ikke vi fikk høre alt de hadde å by på. Neste gang satser jeg på en helaften.



Hva Opeth gjelder så får man vel egentlig det man forventer. Et stødig show med trøkk fra ende til annen. Det som kunne skille seg ut fra trenden denne gangen var at etter ovennevnte Heritage, har de lagt seg på en helt annen sound enn den vi er vandt til å høre fra dem. Med langt tørrere lyd og et nokså annerledes låtmateriale kaster de seg i bukt med "The Devils Orchard", "I Feel The Dark", "Slither" og "The Lines in My Hand". "Slither" er på studioalbumet dedikert til tidenes rock-vokalist, Ronnie James Dio, men denne ble ikveld dedikert til nylig avdøde Jon Lord. Dette til voldsom applaus. Etter at obligatoriske "Windopane" hadde blitt fortært ble vi forsikret av bandets frontmann og primus motor at de IKKE hadde glemt hvordan man spiller metall. Dette fulgte de opp med blytunge "Heir Apparent" og "Demon of the Fall". Underveis får man selvfølgelig servert knusktørre onelinere fra Mikael Åkerfeldt. Disse er så tørre at jeg trengte vann og lipsyl underveis.

Videre avsluttes settet med "The Grand Conjuration" og "The Drapery Falls", før bandet går av, går på og spiller klassikeren, "Deliverance". Alt i alt gir Opeth en sterk konsert med få ankepunkt. De er så rutinerte at det sjeldent er noe å "ta" dem på rent spillemessig. Dette gjør også at konsertene deres har en tendens til å bli litt "sterile". Jeg hadde et lite håp om at de nå ville spille et rent Heritage-set. Altså dedikere seg helt til den klassiske lyden som dominerer den skiven. Men selv om de kjørte litt andre gitarlyder på nettopp denne delen av settet, synes jeg det er den samme moderne lyden som preger konserten som helhet. Altså Opeth som jeg er vant til å høre dem.

Denne kvelden fikk jeg kanskje mest utav oppvarmingsbandet, men begge gjorde en kjempejobb og jeg står igjen med følelsen av at det var verdt det å være trøtt på jobb neste dag.