Dimmu Borgir på Byscenen
Artikkel - 30.05.2012 -
Dagen er lørdag og det er den 26. dagen i mai, i et konsertlokale i Trondheim kalt Byscenen strømmer folk til. Det er klart for en aften fylt med mørke, øl og allsang. Dimmu Borgir står klar for å entre scenen, og ivrige sortkledde har møtt opp til dans.
Dette er første gangen jeg er på konsert i dette lokalet, spent og ivrig finner jeg meg en duganes plass i lokalet. For en eller annen grunn har Dimmu Borgir bestemt seg for ikke å ha noe oppvarmings band, noe jeg syns er ganske greit, da slipper kvelden å bli så alt for lang. De første strofene vi får fra mørkets menn er sangen Mourning Palace fra albumet Enthrone Darkness Triumphant (1997) som setter litt liv i publikum. Deretter drar de på med spor to fra samme album; Spellbound som også faller i smak. Når sangen er ferdig kan Shagrath (vokal) meddele at: ”i kveld kommer vi til å spille igjennom hele Enthrone Darkness Triumphant Albumet”, noe som får publikum til å rope enda høyere. Dimmu Borgir fortsetter å pløye igjennom albumet til siste låta på Enthrone, A Succubuc In Rapture, når den er gjennomført blir det en litt for lang pause der de spiller diverse symfoni melodier fra siste album Abrahadabra (2010).
Når bandet endelig entrer scenen igjen begynner andre akt med en heftig trommesolo, noe som er litt uvanlig fra Dimmu Borgir sin side. Jeg har vært på mange Dimmu Borgir konserter, men dette er den eneste gangen jeg har opplevd at de har hatt med trommesolo på settlisten sin. Dette piffer opp publikum litt etter den uforståelige lange pausen. Sanger som Vredesbyrd (Death Cult Armageddon 2003), Dimmu Borgir og selvfølgelig Gateways (Abrahadabra 2010) pryder siste del av settet. Det må sies at gutta virket litt slitne der de stod, det var ikke den store gnisten. Lyden var heller ikke noe å skrive hjem om. Trommene virket som om de ikke var mikket opp i det hele tatt, gitarer og bass druknet litt i hverandre og vokalen kom og gikk som den selv ville. Det store engasjemanget blant publikum var det heller ikke all mass av, men hva kan vi forvente oss av trege trøndere godt inn i øl himmelen.
Det er litt synd at denne konserten skulle preges av disse dårlige hendelsene siden de for en gang skyld drar på med gammelt gull fra 90-tallet, men vi kan ikke være heldige hver gang. Jeg kommer likevel til å stille opp neste gang Dimmu Borgir entrer barte-hovedstaden Trondheim.
6/10
Jan-Olav