Opeth / Pain of Salvation i hovedstaden

Artikkel - 18.12.2011 - Skrevet av: Frank OPETH
Support: PAIN OF SALVATION
Sentrum Scene, Oslo, 9 desember 2011

Må innrømme jeg var litt spent på denne konserten i forkant, med tanke på Opeth's sisteskive, "Heritage", som jo er noe annerledes enn den tidligere diskografien, "Damnation " inkludert.

Her har Mikael Åkerfeldt gitt sine 70-talls-inspirasjonene fritt utløp, og da for hardrock, såvel som prog. Må innrømme jeg har slitt litt med å få den ordentlige go'foten til skiva, tross mye snurr i spilleren, og det er litt skuffende, med tanke på at jeg siden 1995 har slukt alt bandet har gjort, med hud og hår så og si. Men nå skulle en se det fra en scene, så det kunne jo bli andre saker.

Først ute var Pain of Salvation, og jeg digger "Road Salt"-skivene deres, etter å ha ramla litt av på "BE" og "Scarsick".
De kjørte en artig intro; "Svordomsvisan" tror jeg den het, en gammel 70-tallslåt med et par snubber som banner låten gjennom. Den satte en
uformel og trivelig stemning. Så kom en kort "Road Salt"-intro, før de kjørte på med "Softly She Cries". Hovedfokuset var på låter fra RS2, med noe fra RS1, pluss "Ashes" og "Diffidentia". Sistnevnte skilte seg noe ut med sin rap-aktige vokal, og selv om låta er suggerende og bygger seg opp mot slutten, synes jeg den ikke passet helt inn i settet. Jeg synes også at de litt hardere "bluesrock"-låtene fikk for stor plass, da det er de de roligere låtene, samt de som har litt mer dynamikk i seg, som stort sett funker best fra RS. Heldigvis fikk vi Morricone -hyllesten (som jeg velger å kalle den) "To the Shoreline", RS2's kanskje største højdare, og den funka som fjell. Skulle dog likt
å fått "Sisters", "Of Dust/Salt" og "Mortar Grind", men koselig nok.
Pluss for kul avslutning med "Funky Town"/"No Way". Dette var forresten siste kveld med gutta for gitarist Johan Hallgren. Rastagubben blir å prioritere familien fremover, og etter konserten tok han av seg buksa og kasta den ut til publikum. Med tanke på at han i utgangspunktet stilte i bar overkropp betyr det at han sto igjen i bare trusa. Den var for øvrig rød.


Så var det tid for Mike Superstar & his Opeth. De kjørte et show uten en eneste growl, og Mikael virket fornøyd med det. De har for øvrig
kjørt akkurat den samme setlista i hele høst omtrent, så det var lite overraskelser sånn sett. Begynner å ligne Rush her.. De startet med
"The Devil's Orchard", og det virket som folk hadde fått med seg at "God is dead" i hvertfall, allsang under akkurat den delen, men ikke helt resten av låta. Ellers fikk vi mye rolig, og da tidvis kjedelig når det blir for mye av det
("Face of Melinda", "Credence", etc), mens den beste powerballaden omtrent siden 80-tallet, "Burden", forble uspillt. Hver sin smak. Også litt rart at de skippet "The Lines in My
Hand" som er blant "Heritage"'s absolutte højdare. Men, hver sin smak, som sagt..
Så for å rose litt, så funka "Slither" og den avsluttende "Folklore" knallbra. En overraskelse var "The Throat of Winter" som funka bedre live enn i studioversjon, et av høydepunktene faktisk. Ellers kudos til Martin Mendez (i følge Åker'n må det uttales med max lesping), som kjørte en forholdsvis kort basssolo i motsetning til Axe's trommesolo, midt i "Porcelain Heart" -Hva gjør en j* trommesolo i et vel kort sett overhodet? Bortsett fra å slå i hjel tid, og hvile vokalisten? Nei, var visst dét, ja. Her begynner det å ligne dagens Whitesnake...
Forøvrig fikk vi en musikkquiz og diverse andre tullegreier, i typisk Åkerfeldt-humor-stil, og noe funker, mens annet blir vel internt.
Nei, uff, nå ble jeg veldig kritisk, men en blir da slik til favorittbandet også? Jeg håper dette "growleløse" Opeth er et eksperiment, fordi jeg savner først og fremst dynamikken i "nye" Opeth. Det blir litt som de tar mellompartier og gjør hele låter ut av det. Mye mer lettvint en i gamle dager, men også kjedeligere. Jeg sier i hvert fall "ja takk, begge deler" om jeg må velge mellom 70-talls-Opeth og dødsmetall-Opeth.