Iron Maiden - Albumfasiten!

Artikkel - 25.08.2010 - Skrevet av: haavard Alle har vel sine meninger om Iron Maiden-diskografien, så når de nå har sluppet sitt 15 studioalbum, "The Final Frontier", hvorfor ikke ta en liten subjektiv vurdering på hvor landskapet ligger for hele deres albumkarriere.
Årets utgivelse er forøvrig ingenting å skamme seg over for bandet, og vil greit plassere seg på en 10 plass. Kanskje ikke opp imot det beste de har gjort, men likevel står det all respekt av den, da det tross alt også er det bedre de har gjort på ti år!


1. SEVENTH SON OF A SEVENTH SON (1988)
Det herrens år 1988 var ikke rent lite fantastisk når man ser tilbake på bandene som var aktive i den perioden. Og 80-tallets beste årgang viser at to av tiårets beste album kom dette året, Metallicas "And Justice For All" og Iron Maidens "Seventh Son Of A Seventh Son". Og det er ikke lite imponerende å tenke på at Maiden i 1988 hadde produsert seks album på sju år forut for denne, som alle holdt meget høy standard, for så å toppe det her. Si meg det bandet som kan skilte med det samme!
Og har det ikke vært for den litt banale åpningslåta "Moonchild" så har hele plata vært fullstendig komplett. På andrelåta "Infinite Dreams" er det umulig å ikke utnevne den til å være en av de beste låtene fra hele 80-tallet, måten den er bygd opp på, og Dickinsons vokal er som hånd i hanske her, du får ikke Maiden bedre! Resten av låtene er jevnt fett og måten de er smidd sammen på gjør hele albumet så bra at det ikke er mulig å ikke plukke det frem som tidenes Maiden-album, et hestehode foran...

2. THE NUMBER OF THE BEAST (1982)
Enkeltlåtene her er så geniale som de kan bli, med det naturlige tittelkuttet og live-klassikerne "Run to the Hills" og "Hallowed Be Thy Name" i front. Men ikke glem "Prisoner" og "Children of the Damned", og den litt undervurderte "22 Acacia Avenue". Grunnen til at denne ikke kommer på topp er egentlig at det er tre låter som aldri når opp som annet enn fyllmasse, nemlig "Invaders", "Total Eclipse" og den nitriste "Gangland". Tenk for ett album det hadde vært om disse tre låtene også hadde glitret!
Likevel er denne en sterk konkurent til førsteplassen, det skal sies!

3. SOMEWHERE IN TIME (1986)
To års pause siden "Powerslave" gjorde vel godt, for det høres mye mere energisk og helstøpt ut det Maiden serverer her, og det trøkker liksom litt mere av bandet. Okey, med unntak av "Wasted Years" singelen da, som jo er så feelgood som det nesten går an. Men "Caught Somewhere In Time" og "The Loneliness of the Long Distance Runner" er perler, likeså låta jeg alltid har kunnet tenkt meg å oppleve live (men aldri fått!), "Alexander the Great". Glem heller ikke "Stranger In A Strange Land" singelen som er stor. Kun ei låt trekker ned, og det er hvor de faller ned på sitt mest traurige i "Deja-Vu".

4. BRAVE NEW WORLD (2000)
Jeg lurer alltid meg selv med å si at "Brave New World" er av Maidens topp tre album, men sannelig når man skal oppsummere så ramler den på en hårsbredd ut av den lista. Comebacket med Bruce Dickinson er knallsterkt da. Første halvdel av albumet er gnistrende, med "The Wicker Man", "Ghost of Navigator", tittellåta selv og "Blood Brothers" som er nesten utenomjordisk bra. Mot slutten daler det litt, og albumet er litt for langt til å nå helt ut, men du verden for et verdig comeback det var med Dickinson tilbake i bandet!

5. PIECE OF MIND (1983)
Som perler på ei snor så sprenger de fem første låtene alle standarder, men etter "The Trooper" så går det nedover gitt, og siste del av andresida av denne har jeg ikke orket å høre på mange år nå. Synd at de ikke får ut sitt potensiale der, og ikke helt tar det til de episke høyder med "To Tame A Land" heller, som er en skuffelse etter forgjengerens "Hallowed Be Thy Name". "Flight of Icarus" får meg fortsatt til å bli litt glad på innsida hver eneste gang.

6. IRON MAIDEN (1980)
Det er egentlig dødt løp mellom "Piece of Mind" og debuten, for det er klinke umulig å si hvilken som er best! Men to helt forskjellige album likevel, der Paul Di'Annos litt røffere vokal, og Maiden i tydelig fokus om å sette en rakett i rumpa for å få en eksplosiv start på karrieren, den er tydelig. Albumet har egentlig ikke noen svakheter, kanskje med unntak litt produksjonsmessig, men vi snakker 1980 her, og som første album er det intet mindre enn fantastisk.


7. POWERSLAVE (1984)
Låter jeg ikke kan mislike, men som jeg er gruelig lei av, det er status for "Powerslave". Ikke at begynnelsen med "Aces High" og "2 Minutes to Midnight" er dårlig, men jeg klarer ikke motivere meg for å sette på dem lengre. Jeg er nok for lei dessverre. Men bra er jo plata likevel, og side to med "Powerslave" og "Rime of the Ancient Mariner" er jo en ren maktdemonstrasjon. Flott album, selv om midtpartiet er litt svakere, og at jeg kanskje ikke pløyer spilleren med det så ofte lengre.


8. FEAR OF THE DARK (1992)
Siden forgjengeren "No Prayer For the Dying" ikke holdt mål i spesielt lang tid etter slippet, så var spenningen gigantisk til denne. Og den tar Maiden litt tilbake til det de var, for låtene fungerer bedre, og tittellåta i seg selv er jo ett av Maidens største epos noensinne, til alt overmål som avslutningslåt.
"Afraid To Shoot Strangers" er kanskje ei litt undervurdert låt fra plata, og skal jeg summere det opp så er det cirka 50/50 på plata som er bra nok.

9. KILLERS (1981)
Kanskje brente de det meste av låtkruttet på debuten, så oppfølgeren med Di'Anno ble aldri helt det samme. Faktisk hatet jeg denne plata i mange år når jeg først ble Maiden frelst i 1986, men da var jeg i en alder av ti år ikke i stand til å peke på hvorfor. Nå har både jeg og albumet modnet, forhåpentligvis til det bedre, og "Killers" står frem som ett helt greit album, selv om låtene ikke er av samme eksplosive standard som debuten. På en måte så er dette også en naturlig avslutning for Di'Anno i Maiden, like fullt som det var det for Blaze Bayley på "Virtual XI".

10. A MATTER OF LIFE AND DEATH (2006)
Første singelen herifra var totalt hat i "The Reincarnation of Benjamin Breeg", og plata er definitivt det Maiden-albumet det ikke er så enkelt å forholde seg til. Men det kom til slutt, og idag så er jeg igrunn ganske fornøyd med plata. Ikke at det plukkes frem altfor ofte, men på låter som "These Colours Don't Run" og "Brighter Than A Thousand Suns" så svinger det da veldig bra. Men det er en standard for Maiden å gjøre mye utav albumene, og de har godt kunnet kutte 2-3 låter for å få det ned på fornuftig nivå og samtidig holde kvaliteten oppe. Bra plate, mye bedre enn det jeg trodde når jeg ga den sjansen til å begynne med!


11. NO PRAYER FOR THE DYING (1990)
På veien over til det nye tiåret av Maiden's eksistens så virket det som at Maiden også ville ta et skritt i ny retning, og låtene de kom med på "No Prayer For the Dying" var ikke alle like vellykket. Singlene "Holy Smoke" og "Bring Your Daughter... to the Slaughter" var et tydelig tegn på at det ble noe lettbent og enkelt over låtene, og over halve plata er ganske så mislykket. Nå svelget jeg denne glatt når den kom ut, men tjue år senere så er det ikke like enkelt å høre på denne uten å vemmes over enkelte deler som like gjerne kunne ha befunnet seg på Bruce Dickinson's første soloalbum "Tattooed Millionaire" som ikke er langt unna i stilen, og vel så bra.

12. DANCE OF DEATH (2003)
Denne vokste faktisk en hel del over tid, og etter å ha gløttet på "Death On the Road" DVDn i en periode så kom jeg frem til at låtene her ikke er så aller verst likevel, bare synd at de i studioversjoner blir litt kjedelige! På scenen høres det hele bedre ut, og som album blir det derfor en plassering nærme bunnen for denne, som langt ifra holdt standarden fra Dickinson-comebacket "Brave New World". Låtene "Journeyman" og "Paschendale" er nok de beste, mens singlene er som i vanlig Maiden-standard i det siste, elendige i "Rainmaker" og "Wildest Dreams".

13. THE X-FACTOR (1995)
Enter Blaze Bayley, og alle vet vel hvordan den historien gikk. Maiden selv vil vel gjerne også glemme de to albumene han fikk være med på, men nå vil jeg ikke si at han fortjener all den prylen han faktisk fikk for jobben. Men det er jo gjerne sånn at noen vokalister ikke helt finner seg til rette, og Bayley falt mellom to stoler, der han ikke fant sin egen stil, og også at bandets komposisjoner ikke helt passet hans måte å synge på. Synd men sant. Likevel så er det låter her som så absolutt er positive, "Sign of the Cross" er mektig (sjekk "Rock In Rio" versjonen med Dickinson!), og også "Man on the Edge" er greit catchy, mens "The Aftermath" og "The Edge of Darkness" synes jeg er låter som ikke fortjener å gå i glemmeboka. Alt i alt helt okey, skuffende på dette tidspunktet når den kom selvfølgelig, også produksjonsmessig, men i etterkant ikke så dårlig som folk skal ha det til. Pen dobbelvinyl var det også, i ett veldig lite opplag i sin tid på blank vinyl.

14. VIRTUAL XI (1998)
Denne fadesen bør raskest mulig glemmes av alle parter, og det var kun ei låt på plata som kommer godt utav det, og det er "The Clansman" naturligvis. Ellers er albumet skrekkelig, med middelmådigheter på rekke og rad, og hvor det ble tydeligere at noe hat-trick med Bayley bak mikrofonen ikke kunne skje. Milevis unna normal Maiden-standard, og hvor tålmodigheten naturlig nok var liten i forkant etter det svevende "X-Factor" albumet som var vanskelig å takle på mange måter. Exit Blaze Bayley og forhåpentligvis det svakeste Maiden kan prestere noensinne, for dette er et blekt album...