Porcupine Tree / Katatonia i Oslo
Artikkel - 10.01.2010 -
Når Steven Wilson nok en gang hadde vett til å dra med seg et eksellent supportband på turnè, så var en jo pinadø nødt til å bevege stumpen sin i retning Oslo i slutten av oktober. Ikke det at Porcupine Tree alene ikke er grunn nok, men det er nå uansett bedre med to kongeband og ikke bare ett.
Katatonia åpnet som sagt ballet, og det begynte allerede å bli ganske tettpakket inne på Sentrum Scene. Skulle egentlig bare mangle, siden konserten var utsolgt to måneder i forveien.
Svenskene dro i gang med "Ghost of the Sun". En perfekt åpningslåt, men den satt ikke helt 100% i kveld, syntes jeg. Gutta er jo, med unntak av Anders, heller ikke kjent for å røre så mye på seg, så det var liksom noe litt uforløst enda. Lyden var ganske bra, til supportband å være, eneste var kanskje gitarlyden, som var litt "hard" av og til, men det kan nå være innstillingene på guttas tråkke-leksaker for alt jeg vet.
De kjørte videre med bl.a "July", "My Twin", "Criminals" og "I Am Nothing", og de funka bra i kveld. "Evidence" er også alltid en sikker vinner, mens under "Teargas" så hørtes bandet faktisk ganske rustent ut til tider. Kanskje ikke så rart, siden bandet har vært i studio størsteparten av sommeren og høsten og ikke fått øvd så mye, eller så kan det skyldes dårlig monitoring på scenen.
Men så det kom også en ny låt,"Forsaker", åpningsporet på skiva som kommer i begynnelsen av november. Og "den satt som ei kula" for å sitere Kristian Valen, mja. Låta hadde ligget ute på nettet en måneds tid, og en del av de i salen hadde tydeligvis også fått med seg denne låta, og sang med på det som allerede må kunne betegnes som en live-klassiker. De avslutta settet med "Consternation", og selv om den aldri har vært blant de største favorittene her i gården tidligere, så funka den som bare det i kveld i kveld. En meget sterk avslutning på konserten fra våre svenske venner.
Etter en liten pause var det så klart for Steven Wilson og resten av britene (og amerikaneren) i hulepinnsvintreet. De begynte liksågreit med hele "The Incident"-"låta", alle 14 delene.
Jeg skal ærlig innrømme at låta, om en kan kalle den det, ikke hadde ”satt seg” helt på dette tidspunktet, det er tross alt snakk om ei låt som varer i nesten en time, og som spenner fra alt fra trip-hop, Beatles-pop, Pinky Floydy og metall.
Her i konsertformatet derimot virket låta langt kortere, selv om den nok var noe lengre… Deler som ”Blind House” og ”Time Flies” blir nok å funke utmerket på egen hånd også, men det var spesielt oppbyggingen av låta opp mot klimakset, via ”Octane Twisted” og ”Sceance” til ”Circle of Manias” til det taes ned igjen til slutt med ”I Drive the Hearse”. Mektige greier, og det trengs vel ikke å sies at det trøkka noe vanvittig, så to tomler opp for denne noe vågale åpningen av konserten – det gjorde seg.
Så over til den mer “normale” avdelingen av konserten, altså med litt forskjellige låter. Det hele starta forholdsvis rolig med ”The Start of Something Beautiful” fra ”Deadwing”-skiva. Ikke helt min favoritt derifra, men den var ganske fin læll. Deretter fikk vi faktisk “Russia On Ice”, eller i hvert fall noe av den. Det var tydelig at dette var noe ukjent for en del av tilskuerne, og låta er jo noe ”speisa”, så det ble et hvileskjær før det tok av igjen med “The Pills I’m Taking”, altså midtdelen av ”Anesthetize”, som nok en gang rocka bøtte. Deler av denne låta (spesielt trommehvirvelen mot slutten) er vel det nærmeste PT kommer Meshuggah, og på konsert så er den bænkers. Så ble det tatt helt ned igjen med “Lazarus”, og jeg synes den funket bedre nå enn sist gang, det er jo en fin-fin melodi, og den passer fint inn etter ”Pills”.
Så var det tid for space-rock igjen, “Bonnie the Cat” kan knappast kalles Porcupine Tree på sitt mest tilgjengelige.
“Normal” var neste ut, med noe gnistrende akustisk gitarspilling, ikke ulikt “We Lost the Skyline”-versjonen, bare med fullt band, som bare gjorde det enda bedre. Foretrekker ”Normal” fremfor den mer kjente ”alter ego”-låta ”Sentimental”. 
“Way Out of Here” avsluttet det ordinære settet, og jeg elsker hvordan John Wesley briljerer i refrenget. Live når ikke refrenget helt opp i mot studio-versionen, men det er så nærme det går an å få det, og når Colin Edwin og-koser seg på bassen, noe jeg ser for meg det er vanskelig å ikke gjøre, med den basslinja, ja da blir ikke Porcupine Tree stort bedre. Gavin Harrison slår seg jo også løs i den låta. Go’kos å høre på.
Etter en kort pause fikk vi ”In Absentia”-dosen. Først med “The Sound of Muzak” og så
“Trains”. Begge knall-låter, og jeg savna faktisk ikke “Blackest Eyes”. ”Muzak” leverer jo varene så det holder og ”Trains” vil jo for alltid være PT-avslutningsgo’låt numero uno. Det er umulig å være sur etter å ha hørt den låten, selv om en gjerne vil ha mer, jeg skulle gjerne for eksempel likt å hørt bl.a. ”Arriving Somewhere”, men neste gang?
En litt artig ting, på en måte, som også viser at det kanskje ikke er så mye improvisering ute og går, i hvertfall ikke i forhold til spillelista, er da Steven Wilson under konserten ba folk slutte å mase etter låter, (det ble litt roping til tider fra enkelte) fordi ”De (bandet) skulle spille det som sto på den lista som lå her på gølvet, sammafaen” (fritt oversatt). Hehe, det ble stille etter det.
Yes, Porcupine Tree anbefales altså virkelig å få med seg på konsert – utmerket lyd og bra låter.
Konserten foregikk oktober 2009 på Sentrum Scene i Oslo.