Metal Rock Fest 2008

Artikkel - 14.09.2008 - Skrevet av: Frank Metal Heart-festivalen har tatt en liten kursendring siden i fjor, og de skiftet både location fra Notodden til Lillehammer og navn til Metal Rock Fest. Litt småkårni navn, men det var vel for å dekke opp mest mulig av spekteret, som da går fra, vel, rock til metal...Fredag var stort sett forbeholdt cockrock og diverse puddelband, så selv om det hadde vært gøy både å få sett Kamelot igjen og ikke minst Twisted Sister, så tilsa det faktum at jeg uken før hadde begynt i ny jobb at fridag allerede ikke ga det beste av inntrykk... Så da ble det til at jeg satset på lørdagen alene, som for det meste var viet metallen.
Det bar rett opp til SAS Radisson hotell fra morgentoget lørdag, for jeg ville få med meg mest mulig av Grand Magus' opptreden klokka 13. Toget skulle egentlig ankomme stasjonen 5 minutt før de skulle på scenen og jeg hadde hørt at hotellet lå rett ved togstasjonen. Vel, så stemte ikke.





Hotellet lå en tyve minutters gange fra stasjonen, og toget var et kvarter forsinket. Jeg var dog heldig og fikk skyss med bil oppover, slik at jeg fikk med meg noen låter, bl.a. "I Am the North", "Iron Will" og kremlåta "Kingslayer". Jeg hadde håpet å få med meg godis som "Wolf's Return" og "Like the Oar Strikes the Water" også, men de ble kanskje spilt før jeg kom. Jaja, shit happens.

Manifest og Renea Beach ;-) hadde allerede gjort seg ferdige før jeg kom til byen og neste band ut, Myrath fra Tunisia, hadde trukket seg. Så da ble neste band Rammsund, som hadde blitt flyttet fra å spille på innescenen klokka to på natta, til utescenen klokka tre på dagen. Dermed fikk de lov til å peise på med litt pyro og fyrverkeri. Og Rammstein på nynorsk fungerer da greit det. Litt av språket (og humoren i det) forsvinner når det synges såpass grovt og mørkt som det da må på Rammsteinsk, men det fungerer da ålreit, som sagt. Folk fikk da litt show.





Grunnet omrokeringen på utescenen kræsjet Draconian og Evergrey mer enn før, og nå begynte Evergrey et kvarter etter Draconian, mens den opprinnelige planen var at Draconian skulle begynne et kvarter før Evergrey var ferdige. Så da fikk en begynne å se Draconian og ta det derifra. Jeg hadde i hvert fall tenkt å få med meg "Earthbound"...





Lyden var ganske god, og setlista også. De fokuserte mest på låter fra sisteskiva, "Turning Season Within", og det var forsåvidt helt greit, siden det er deres beste. De dro i gang med "Seasons Apart", og jeg fikk også med meg "When I Wake", "Bloodflower" og "Heaven Laid in Tears" før "Earthbound" kom, og den låta røska godt i fra seg, ja. Anders Jacobsson har en grom stemme og Lisa Johansson har også bra kontroll.
Jeg fikk også med meg "Morphine Cloud" før jeg fant ut at jeg nesten måtte få med meg litt av Evergrey på utescenen også.

Heldigvis hadde de spart noe av det beste kruttet til siste halvdel av settet, og vi fikk også høre to nye låter, "Fail" og "Broken Wings", fra "Torn"-albumet, som kommer i september. Ellers spilte de bl.a. godlåta "Recreation Day", og de avsluttet med "A Touch of Blessing". Tom Englund byttet gitar en god del ganger og det virket som han hadde litt problemer med både den ene og den andre av dem, selv om han moret seg på Mathias IA Eklund's bekostning hver gang han "plugga inn" pluggen på gitaren.





Uansett var det en solid konsert som folk satte tydelig pris på. Nybassist Jari Kainulainen var også solid som fjell og det virker som Evergrey er et mye bedre band for ham å være i både stil- og personlighetsmessig enn hva Stratovarius overhodet var, selv om også Evergrey har sin tydelige sjef. Du vet, han som egentlig er ganske rødhåret...

Etter Evergrey var det Freak Kitchen's tur på utescenen. Og de gjorde det de hadde kommet hit for, å underholde. De spilte de vanlige klassikerne sine, som "Porno Daddy", "Blind", "Speak When Spoken To" og den vanskelige dansesangen "Silence". De dro også ei ny, fengende låt, "Love Razor Flowers", hvor de fikk i gang allsangen skikkelig. Trioen er jo samspilte som bare faen, og show'er som bare f. IA hadde byttet ut den kinesiske två-batteri's rövdildoen med en liten ku-duppedings, som han da lagde rautelyder på gitaren med.





Gjengen skal visst ut på en liten Norgesturnée snart, og det blir garantert show!

Seventh Wonder holdt på inne når Freak Kitchen var ferdige, og de hadde en fem minutter igjen av settet sitt, men jeg trengte en liten pause, så jeg satte meg ned og tok en matbit.

The Rods var neste band på utescenen. Dette var streit hardrock av søttitallstypen, og ikke noe jeg tok helt av på, til det ble det litt for tja, harry..? Det fikk så være at søskenbarnet til Ronnie James Dio eller hvem det nå en var sang og spilte gitar. Minst like liten var han i hvert fall, og høyden på bassisten var under snittet i AC/DC han også.





Men spille det kunne de, og trommisen også. Bare så synd at låtene var så innmari trauste. Bandet hadde nok gjort større lykke kvelden i forveien, hvor det jo gikk på klassisk hardrock for det meste. Dette var i hvert fall det bandet av de ute som de fleste valgte å stå over, virket det som.

Týr var neste band ut inne (forgive me the pun) og de hadde også litt problemer med diverse strengeinstrumenter og kabler. De startet med null lyd i den ene gitaren, som varte gjennom hele introen "Gandkvæđi Tróndar". Færøyingene kjører på med en allsangvennlig streit metall med litt viking/folk-preg og de har en del ordentlig kule låter. Selv liker jeg de låtene som er mest "etniske", slik som "Sinklars Vísa", som har jævlig kul flerstemt sang som funka som fjell live. "Regin Smidun" og "Hail to the Hammer" var også fine saker.





Bassisten fikk også sine problemer med lyden litt ute i settet, og han gikk av scenen og ble borte i en hel låt. Jeg gikk da ut for å få med meg My Dying Bride.

Og hvilken maktdemonstasjon! Jeg hadde gledet meg litt til å få sett dem igjen, det var tross alt tolv år siden sist jeg så dem, og nå kom jeg også til å få høre låter med litt growl og skrik. På "Like Gods of the Sun"-turnéen å var det jo growlefritt, bare klagevokal og låter fra "The Angel & the Dark River" og "Like Gods...". Nå var liksom sjansene store for å få høre noe godsaker fra "Turn Loose the Swans"...og jadda, ikke bare ei, men to låter. Men det beste av alt – nye synthdama Katie Stone spiller også fiolin! Jaddajaddajaddajadda, du leste riktig! Aah, akkurat det som bandet har manglet etter Martin Powell dro. Allerede under "Here in the Throat" kom den fram, og bandet har med fiolinen i hånd tatt tilbake et av de klassiske kjennetegnene som gjorde dem til genreskapere i utgangspunktet.





Settet var velbalansert mellom gamle og nyere låter, men med litt overvekt av låter som var over ti år gamle. Tror ikke så mange var så misfornøyde med akkurat det, selv om de har levert ganske kreme saker også i det siste. På rekke og rad kom gamle klassikere som "The Songless Bird", "From Darkest Skies", "The Cry of Mankind" og "The Snow in My Hand" ispedd nyere saker som "To Remain Tombless". - Mens vi var inne på "The Snow in My Hand" – "An Ode to Woe" er en fin-fin dvd og nok bedre enn "Sinamorata", og jeg hadde "varmet" opp med den oppe i Trondheim et par ganger i dagene før jeg dro nedover til Lillehammer, men å få høre den låta med fiolin istedet for synth....takk, takk! Aaron var som vanlig helt med og fyren legger jo hele sjela si i dette, ja (nesten litt for) bokstavelig talt, der han ligger og vrir seg på scenen.

Den store overraskelsen kom da Aaron annonserte at de skulle spille den første låta han lagde – det var tid for "Vast Choirs"! Dæven, det var lenge siden jeg hadde hørt den låta! Selvfølgelig også settets mest kaotiske låt, men spas og moro, ja. Tar de "The Thrash of Naked Limbs", "Your River" eller "Gather Me Up Forever" ved neste besøk klager jeg heller ikke...
"The Dreadful Hours" kom som ekstranummer, og den er jo bare fantastisk, og i mine ører uten tvil deres beste låt av de som er under ti år gamle.

Jeg håper dette betyr at de vil bruke fiolinen litt fremover også, ikke bare live, men også i komponeringen. Den gjengen som var på scenen her låt i hvert fall fordømt vitale, og jeg håper de har den samme vitaliteten i studioet også, siden de holder på med ei ny skive for tiden. Det kan hende vi står overfor ei potensiell knallskive fra Englenderne.

Nå skulle Circus Maximus være ca et kvarter ut i sitt sett på innescenen, og jeg hadde på forhånd store planer om å få med meg dem, men etter utladningen med My Dying Bride så trengte jeg å lade batteriene litt før Opeth sto på utescenen. Faktisk droppa jeg hele Maximusa og inntok litt fôr og drikke istedet. Nå hadde jeg jo sett dem et par ganger de siste to årene, så det var vel ikke så stort tap, sånn sett.

Så var det da omsider klart for lørdagens headliner, våre svenske dödsproggare i Opeth. Og de dundret like så godt i gang med "Demon of the Fall" fra start, de. Noe av problemet til Opeth tidligere har vært det å klare slippe seg litt løs og gjøre mer ut av det enn å bare spille låtene best mulig og kanskje riste litt på hodet. Det har ofte vært litt kjedelig, og ikke alltid den store kontakten med publikum, bortsett fra gjennom musikken i seg selv. Dette sier jeg da altså om mitt favorittband de siste 13 år, men så har dessverre vært faktum på scenen. Men - her kommer det - nå har de kanskje kommet over det stadiet. Denne lørdagen så følte jeg da også kontakten etterhvert (i tillegg til nærværet), og Mikael hadde som regel en og annen sleivkommentar på lager. Som regel gikk det ut over Joey Tempest og Europe...







Ellers så dro de "The Baying of the Hounds", Master's Apprentices" og "Serenity Painted Death". De roet ned med "To Rid the Disease" (jeg synes fortsatt "Mördet i Grottan" er vel så bra :-)) før de peisa på igjen med "Wreath" – deres tøffeste låt-begynnelse, ved siden av "April Ethereal". Før låten hadde for øvrig Mikael et lite forelegg om Morbid Angel og deres betydning i forhold til at han ikke kunne ha laget denne låta om det ikke hadde vært for Morbid Angel og desslike.

Videre spilte de den eneste låta de tydeligvis har øvd inn fra "Watershed"; "Heir Apparent", som jo har vært i settet deres det siste halvåret. - Dvs, de spilte, på oppfordring, noe av begynnelsen på "Hessian Peel", men ikke så mye mer enn et minutt eller to. De måtte visst øve litt mer på den, for den var "svår", men de skulle komme tilbake hit senere og spille mer fra nyskiva. Altså så blir det vel å komme en dato til i Norge på turnéplanen etter hvert, litt utpå vinteren muligens... De har noen datoer i Sverige mot slutten av desember, så det er lov å håpe på noe rundt der kanskje?

Ekstranummer denne kvelden ble nå "The Drapery Falls" og den funker jo utmerket som akkurat det.
Totalt sett kunne en kanskje ønsket seg et par ekstra av de eldre låtene, men når en da har nesten bare lange låter så begrenser det seg vel litt. Så en var vel fornøyd uansett, ja.

Paradox var neste ut på innescenen, men jeg var ennå i ørska og lykkerus etter Opeth og MDB. Dessuten var ikke tyskermetall av den identitetsløse sorten det jeg aller mest ønsket å låne øret til akkurat da. Så jeg holdt meg stort sett på trappa utenfor, men tro meg, det var nok.

Susperia var neste ute og her ble en satt ut litt da introen kom over anlegget... - "Ja, vi elsker" er ikke akkurat det jeg vil kalle en velvalgt intro på en metalkonsert, og det var noen publikummere som strøk på dør ut mens de snakket høylydt om diverse ganske høyrevridde ideologier. Jeg må egentlig bare si meg enig - en begynner å lure, og jeg synes dessuten at slik bruk er besudling av nasjonalsangen, om så intensjonen var høyrevridd eller ikke. Om så ikke var meningen så må jeg bare få si at det er lov å bruke innsiden av hodet.....Fy!

Trommelyden var dessuten et kapittel for seg selv... "Trigga" er bare fornavnet her, og jeg må vel tilbake til en eller annen Mayhem-konsert tidlig i milleniumet (før Hellhammer skjerpa seg og tok til fornuft) for å kunne finne en like stygg og dominerende trommelyd. Heldigvis, skulle jeg nesten til å si, så skulle jeg dra og ta bussen litt uti Susperia-settet, og jeg bestemte meg allerede etter et par låter for å dra ned til togstasjonen tidligere en planlagt, for dette var ikke noe blivende selskap. Så får en heller høre hva bandet har å si i etterkant, for jeg ser for meg at det var flere som reagerte.

Litt kjipt å forlate festivalen med en sånn halvflau smak i munnen, men heldigvis gikk den fort over, og en tenkte heller på alle de bra opplevelsene en fikk denne kvelden, og så fram til neste år. Jeg er litt usikker på det totale publikumsoppmøtet, men det var ganske så bra og i hvert fall flere enn på Notodden i fjor. At flere ikke kjente sin besøkelsestid da har ennå ikke gått helt opp for meg, så enormt bra det programmet var, med både Queensrÿche, Blind Guardian, Testament, Nevermore, Candlemass, Swallow the Sun, Morgana Lefay, Falconer og enda mere til. Det manglet vel stort sett bare Opeth for å være helt perfekt...
Uansett, nå ser nå ting ut til å være på rett spor i forhold til oppmøte også, så da gjenstår det vel bare å si "ses neste år!"