Hovefestivalen 2008 dag 3

Artikkel - 17.07.2008 - Skrevet av: Eirik Amfiscenen var storstue for ekstremmetall på onsdags kveld og mange kom ut i sommernatten for å få sin dose. Onsdagen var dagen der metalldosen ble økt betraktelig. Først på Amfiscenen ved mørket frembrudd var polske Behemoth, et band det er umulig å mislike om du setter pris på antikristen dødsmetall spilt i ugudelig tempo. Med liksminke, svære leggbeskyttere og flommende hår strider Nergal ut på scenen til vill applaus. Frontfiguren vet at norske gloser alltid imponerer og når han roper ”VI ER BEHEMOTH” får han svar fra folkemassen som hjelper han å fyre opp maskineriet som gir oss Slaves shall serve, en utrolig åpningslåt som understreker at trommis Inferno er umennesklig i sine trommebreaks og sitt tempo. Konserten ble dominert av låter fra de to siste albumene som jeg dessverre ikke har fått hørt nok på, så selv om alt satt som det skulle savnet jeg kanskje et par låter fra Thelema og Zos Kia Cultus. Høydepunktet kom i form av Antichristian Phenomenon som blir sunget med en slik intensitet at jeg får gåsehud. Få band spiller så hardt som Behemoth, polakkene kan aldri beskyldes for å gå den kommersielle veiene og bli glattere. Live er det minst like brutalt som på plata. Derfor ble kveldens siste låt et litt merkelig valg som virkelig tok meg på senga. Etter en litt vel harry tale om hvordan norske jenter holdt bandet erigert dro Nergal og co rett og slett i gang med I got erection, det særeste valget av coverlåt jeg har hørt av et dødsmetallband. De fikk viljen sin da, folk strømmet fra ytterkanten av amfiet for å få være med på allsangen. Jeg er ikke noe fan av Turboneger selv, men jeg kan respektere bred folkelig appell når bandet leverer så bra som de gjorde.

Mest spenning var knyttet til Primordial, et band som etter lang tid i undergrunnen endelig er på vei oppover. Oppmerksomheten er vel fortjent, irene har med sin hedenske folk/viking-metall spilt inn flere album av svært høy kvalitet. Med en karismatisk og mektig vokalist i front og naturen på sin side blir det nesten som om skogen blir levende av å høre bandet. Solen hadde akkurat gått ned og lyset på scenen laget perfekt stemning i grønt og rødt. Vokalisten er en keltisk kjempe som ikke står rolig et sekund, han hisser publikum opp til kamp og viser frem stemmeprakten. Siden gjennomsnittet på en Primordial-låt ligger på over 8 minutter ble det ikke tid til mange sanger klemt mellom to digre metallband, men valget av omtrent en låt fra hvert av bandets album var demokratisk og lurt. Med The Gathering Wilderness fant seg selv, så egentlig kunne jeg tålt enda mer fra denne. The Coffin Ships fra nevnte album ble også høydepunktet med sin utrolig deilige kontrast mellom mystisk rengitar og doom-tyngde. Stemmeprakten bar utover amfiet og ingen kunne unngå å bli fanget av mystikken. Du skulle ikke tro at et band som har så store røtter i doom kunne få med seg store folkemengder på roping og klapping, men det er noe ekstra med irene som gir dem bred appell i en smal sjanger. Helhetsinntrykket var perfekt, dette er et band jeg gjerne ser igjen.

Siste band ut var våre landsmenn Dimmu Borgir, et band som skal ha æren for å ha introdusert meg til hardere former for metall for mange mange år siden. Jeg eier omtrent alt bandet gav ut frem til 2003, men på en måte føler jeg at jeg har vokst fra bandet ettersom retning bare egentlig har blitt mer symfonisk og nyskapningene kanskje ikke flommer over. Jeg unner bandet mange lyttere og det er ikke jo ikke noe tvil om at det blir SHOW når de spiller opp, jeg er bare litt lei av gamle låter jeg har hørt litt for mange ganger. Selv om lyden var forholdsvis god og amfiet helt stappfullt ble jeg ikke bergtatt av bandet. Kanskje jeg var litt trøtt, men selv gamle godlåter som A Succubus in Rapture og Spellbound fenget ikke og de eneste gangene jeg ble engasjert var når Simen Hestnæs steg frem til mikrofonen og bergtok oss med sin perfekte røst. Jeg skal med hånden på hjertet si at den mannen har den flotteste livestemmen i vårt land, kanskje på topp 10 i hele verden, uansett sjanger. Den er mektig, den er ren, den er nydelig, det finnes ikke noe den mannen tar i som ikke blir til gull. Jeg har fulgt han gjennom alle mulige band, og han bare vokser og vokser. Sceneshowet til Dimmu Borgir virker litt kjørt og innøvd, projeksjonene på bakveggen er ikke spesielt fine og kunstpausene mellom låtene blir for lange. Vokalist Shagrath skal ha for å prøve, men kommunikasjonen med publikum falt bare ikke helt på plass. Jeg er sikker på at denne anmeldelsen er preget av at mitt forhold til bandet er over, men ingen av mine nøytrale venner ble blåst av sted heller. Litt plankekjøring fra Dimmu altså, ikke dårlig, men ikke særlig bra heller.

PS: Bildematerialet er svakt på grunn av svært, svært strenge fotoregler samt dårlig lys for bilder sent på kvelden.

Bilde av festivalens mest originale hodeplagg: Bendik Berg