Behemoth


Benighted


Cult Of Luna


In Vain


Overkill


Iskald


Burst


Gorefest


Den Saakaldte


 

Infernofestivalen 2008

Artikkel - 20.05.2008 - Skrevet av: Marius Det alltid profesjonelle mannskapet bak Oslos alternative påskefeiring, Infernofestivalen, hadde i år bestemt seg for å utvide programmet med en ekstra dag. Dette var slett ingen dum idé og sprøytet litt nytt liv i arrangementet, men de ulike konsertarenaene lå i lengste laget unna hverandre, og et lite kart kunne ha gjort seg for de som ikke frekventerer i byen. Nå var det kanskje uansett ikke meningen at man skulle streife så mye imellom de ulike stedene, noe undertegnede heller ikke endte opp med å gjøre. Det ble med John Dee og Maiden, hvor henholdsvis norske In Vain og rumenske Negura Bunget ble betraktet. Etter å ha presset meg gjennom ei heidundrende kø kom jeg meg omsider inn på In Vain-konserten, men det var nok dessverre ikke verd tiden det tok. Bandet fremstod som livløst på scenen, hovedsaklig på grunn av en ekstremt malplassert vokalist som jeg ærlig talt ikke skjønte hva drev med. Dårlig vokal og merkelige nykker. Resten av bandet var dog mer velfungerende, men lyden var ikke akkurat på deres side denne kvelden. Helhetsinntrykket av In Vains ambisiøse metal ble grøtete og kjedelig. Da var det noe annet med Maidens gjester: Negura Bunget. Jeg har sett bandet ved en tidligere anledning og likte det, men ble ikke så altfor imponert over sceneopptredenen. Denne gangen slapp rumenerne seg derimot virkelig løs og leverte en eksotisk og ekstrem konsert. Implementeringen av folkeinstrumenter gikk sømløst og bandet greide å engasjere ikke bare meg, men et fullstappet Maiden, som også var velsignet med god lyd. Det er tydelig at svartmetallerne likte seg i Norge. Ikke overraskende!



Første “ordentlige” festivaldag bød på tre godbiter for min del, i alle fall trodde jeg det på forhånd. Trønderske Goat the Head trampet seg steinaldersk av gårde med sin fengende death metal. Bandet har et scenetekke som ikke er til å kimse av, men viktigst av alt: låtene holdt faktisk bra standard. Grooven i sporene (fra den ene skiva de til nå har gitt ut) tok seg virkelig ut i live-sammenheng, både når det gjelder utførelsen og lyden. Så var det over til en konsert på Rockefeller med et visst legendarisk annet dødsmetallband. Behemoth hadde nemlig tatt turen fra Polen for å vise hvordan sjangeren skal håndteres. På tross av at vokalist Nergal absolutt skulle si “fucking” mellom hvert bidige ord i sine låtintroduksjoner, så presenterte bandet seg godt, og det var mye spilleglede å spore. Det er også liten tvil om at bandet er tight så det holder, men framme der jeg stod var lyden dessverre såpass håpløs at det stort sett ble med det visuelle. Det var faktisk tidvis nesten umulig å høre hva som ble spilt, noe som ødela mye av denne ellers varierte og solide konsertopplevelsen. Den noe komiske avslutningscoveren av Turbonegers “I Got Erection” fungerte vel egentlig best rent lydmessig, i all sin simplisitet. Jeg hørte rykter om at ikke alle opplevde konserten på denne måten, så Rockefeller viste seg nok beklageligvis her med et veldig ujevnt lydbilde. Kveldens avslutter på John Dee var svenske Cult of Luna, og her var heldigvis lyden ingenting å klage på. Med et langt mindre kaotisk lydbilde, og med mer fokus på enkel tyngde og svevende detaljer, infridde “post-metallerne” så det holdt. Musikken er vanskelig å ikke la seg fenge av i en live-setting, og dette på tross av at jeg egentlig synes bandet er ganske så kjedelige og lite oppfinnsomme på skive. Godt over godkjent av svenskene, og en passende avslutning på kvelden.




Et ørlite innskudd fra redaktøren sin side er på sin plass her: Undertegnede overvar også konserten med Cult of Luna, og som et av mine favorittband de siste åra, innfridde dette bandet på et nærmest relgiøst nivå. De pløyet igjennom godlåtene fra Salvation og Somewhere Along The Highway på upåklagelig vis. Alle de ekstremt nødvendige og bortgjemte detaljene var smøget inn, og det hele var en kraftpakke av en helt annen verden. Da de avsluttet hele konserten med ”Dark City, Dead Man”, og jeg var i så ekstase at jeg rett og slett glemte å ta bilder, konkluderte jeg med at det var den beste konserten jeg noensinne hadde sett, og det står jeg fortsatt ved. Desidert festivalens høydepunkt etter min mening. (Robert)

Det rabiate death/grind-bandet Benighted åpnet fredagen min med en energi jeg knapt har sett maken til. Franskmennene spilte særdeles raskt og teknisk, men dette resulterte slett ikke i instrumentkonsentrasjon. Tvert imot hadde de evnen til å konstant henvende seg til et entusiastisk John Dee-publikum. Jeg synes Benigted tidvis blir monotone på CD, men her var det alt annet enn monotont. Låtene feide fullstendig over meg, og sannelig hoppet det ikke et bandmedlem eller to over meg også. Lyden var for øvrig tung og god! Fysisk redusert drasset jeg meg opp til Rockefeller for å iaktta nederlanske Gorefest fra litt distanse. Det dreier seg om gamle death metal-travere som jeg har hørt særdeles lite av på forhånd, men denne konserten gav absolutt mersmak. Klar lyd og fengende saker! Etter litt restitusjon var klokka klar for Den Saakaldte og da bar det nok engang ned i kjelleren. Jeg hadde hørt litt på den småabsurde supergruppa tidligere, og det slo meg som noe som absolutt kunne bli morsomt å se. Å kutte seg opp med speil på scenen, som en særdeles depressiv Saakaldt-vokalist fikk for seg, fremstår som mindre interessant for min del, men da bandet kjørte på med trompet over sin dystre black metal svingte det faktisk bra. Tidvis originalt og stilig, tidvis monotont og ganske grøtete!


Omsider ble det lørdag og det var tid for Infernofestivalens siste konsertdag. De nye norske svartmetallhåpene i Iskald fikk æren av å åpne for min del, og ungguttene skuffet ikke. Med svært klar lyd på John Dee hadde de alle forutsetninger for å levere sine melodiske ekstremtoner, og bandet låt fengende og svært samkjørt. Det var rett og slett lite å utsette på konserten, og dette på tross av at en stakkar bassists streng røk. Etter Iskald var det klart for de litt mer rutinerte karene i Burst. Med svenske vittigheter sjarmerte vokalist Jagerskog publikum, uten at dette var nødvendig, for musikken var strålende nok i seg selv. Bursts progressive metall var fremragende i live-utgave, med osende selvtillit og finslepet teknikk. Når lyden i tillegg var klokkeklar så var nok kanskje dette mitt musikalske høydepunkt på en jevnt over god infernofestival. Men det var fortsatt mer moro å hente. Den moroa skulle thrash metal-legendene i Overkill stå for. På tross av at de begynner å dra på årene (vokaltalentet Blitz lar seg ikke affisere og spradet med sin bare overkropp), så er bandet velsignet med en enorm smitte-evne hva angår energi. Det var umulig å ikke la seg rive med da thrash-perle etter thrash-perle ble fremført, og det var vanskelig å holde øynene bort fra den kompetente gitar-solisten. Overkill er fortsatt et særdeles tight og velspillende band!

Alt i alt var årets infernofestival et svært vellykket arrangement, ikke bare musikalsk, men også organisasjonsmessig. På tross av en ny, og for mange hektisk førstedag, er det en glede å bevege seg mellom ulike ekstrem-metallband uten forsinkelser eller bråk. Min eneste innvending er at det kunne ha gjort seg med et mer variert program i år. Det ble mye death og thrash!